Gule og hvite sprinkelsenger i jern, innestengt luft og hvite vegger. 15 mennesker på 30 kvadratmeter. Dette er Ward 8, en bortgjemt korridor på det offentlige sykehuset, hvor forlatte barn ender opp.

 

De kan ikke adopteres bort uten foreldrenes samtykke. Problemet er bare at siden de er forlatt, så aner man ikke hvem foreldrene er. Finnes det egentlig noe tydligere samtykke til adopsjon enn å forlate ungene sine? Myndigheten vil ikke sende dem på barnehjem og har bestemt at de må bli der til de er atten år, og myndige. Men de får dem ofte ut derfra før den tid.

 

Til å passe på alle barna er det en sykepleier. I dag er det den koselige sykepleieren som er på vakt. Hun er alene å vakt fra klokka fire om ettermiddagen til klokka ni om morgenen, og hun får betalt det som tilsvarer 550 kr i månden.

 

Vi er med en av lærerene, Emma, som “har en liten gutt der”. Hun forelsket seg i han første gang hun så han og siden har det vært jevnlige besøk. På et punkt var hun der hver dag. “De sier at unger ikke husker noe før de fyller to år, så jeg har ni månder på å få han ut herfra” sier hun.

 

Ei lita jente, i grønn genser med gule blomster på, ser med store øyne på meg gjennom sprinklene. Emma sier hun nesten aldri smiler og liker ikke å gå, hun vil bare bli bært på og kost med. Jeg løfter henne opp og sier hei. Små utforskende barnefingre leker med klokka på håndleddet mitt.

 

Hun gjør tegn til at hun vil ned å gå. Jeg setter henne forsiktig ned, mens jeg støtter henne, og hun stabber rundt på gulvet. Hun smiler til meg, og gjør en dårlig dag bra igjen. Morgendagens matteprøve finnes ikke lengre, økonomiessay blir et fremmedord, mislykkede forhold og kalde badegulv er borte. Tross en intens følelse av hjelpeløshet, så finner jeg meg selv smilende tilbake til henne.

 

Hun sitter igjen på gulvet når jeg må dra, og jeg vinker hade til henne. Jeg går gjennom den blå korridoren og prøver å gjøre meg selv så liten som mulig. “Du kan bo her i to år uten å måtte folholde deg til lokalbefolkninga i det hele tatt” sier Emma mens vi går ned igjen til byen “jeg mener” sier hun og peker ned på bykjernen i hovedstaden “det ser jo ikke ut som et u-land, men du trenger ikke skrape mye på overflaten, før du ser hvor ille det virkelig er”.

 

To timer senere sitter jeg hjemme og gråter over mine tapte illusjoner. Tårer triller nedover mine hvite kinn – lysene fra byen under oss har aldri før skint så sterkt, som de gjør i kveld. Jeg har alltid hørt at uvitenhet er en velsignelse, men jeg har aldri forstått det ordentlig før nå. Jeg dømmer kongen fordi han velter seg i luksus, mens folket sulter, men det er vel på tide med litt ydmykhet. Tross alt; man skal jo ikke kaste stein i glasshus. Jeg hadde sett et lite stykke Swaziland den torsdagen.

 

Det siste jeg ser før jeg sovner den kvelden er bildene i hodet mitt av den lille jenta i grønt fra de forlattes korridor. Jeg skal tilbake neste uke, mitt eneste håp er at jeg får se henne smile igjen.

 

 

 

 

 

Om Sigrunn W. Solbakk

 

Sigrunn W. Solbakk er fra Brønnøysund og studerer ved United World College i hovedstaden Mbane i Swaziland. Hun er Globalis-korrespondent. Raseri.nu har fått tilgang og tilatelse til å publisere Sigrunn W. Solbakks blogg fra Swaziland. Sigrunn er ett år ut i sitt to årige opphold og vi vil publisere hennes blogger opp til dags dato.

 

 

 

 

Relevante lenker

 

Sigrunns Globalis-blogg

 

"Ward 8 - De forlattes korridor" - Swaziland - Reisbrev/Artikkel

 

"7 dager i mitt nye hjem" Swaziland - Reisebrev/Kultur

 

"En ting Swaziland i hvert fall gjør riktig" - HIV - Reisebrev/Kommentar

 

"Hvorfor man burde legalisere marihuana i Swaziland, men ikke i Norge" - Legalisering/Swaziland - Kommentar