Det toppet seg tidligere i uken da ”Sidespranget” i Avisa Nordland (AN) gikk ut på at det kunne være en nyttig øvelse å skifte posisjonen i sofaen. Innlegget het ”Bytt plass under middagen” Altså hvor man satt i sofaen eller i sin faste god stol slik at man kunne observere sine bilder på veggen bedre samt utsikten til Børrvasstindene. At man kunne oppdage verden på en ny måte. Dette skulle være en øvelse kunne journalistens skarpe penn fortelle oss. ”Du får sett Dagsrevyen fra en annen vinkel og kanskje blir værdamene på Tv2 enda penere.” (se fotnote 1) Dette måtte da være tidenes kalkunskribent tenkte jeg og gapskrattet lenge og vel, etter å ha lest noe av innholdet. Men smilet stivnet en smule da jeg skjønte at det hele ikke var en spøk. Journalisten mente nemlig alvor. Han klarer til og med å si ”Det viktigste er likevel at du tenker over hvorfor du gjør ting.” (se fotnote 1)

 

Det mest populære i AN for tiden er ”Folk på byen” på nettstedet til avisa. Fulle folk og puppebilder er avisa sitt siste billige stunt i forsøket på å kapre lesere. ”Sjekk ut hvem som var på byen i helga” kan AN lokke oss med. Rumper har de jo nok av allerede på forsider, midtsider, baksider og innsider. Så nå er det altså tid for puppiser. Ja! Avisa Nordland har virkelig blitt en lokalutgave av VG. Men dette er ikke engang opportunisme som forvrenger fakta for å selge aviser som de ellers gjør med redaksjonelt stoff, slik at redaktøren blir fornøyd og bensinen han igjen kaster på bålet til det allerede forstørrede journalistisk egoet.

 

Den nå, dessverre avtroppende og dyktige journalisten Kari Karstensen etterlyste for en tid tilbake hva folket egentlig vil ha trykket i avisa disse tider da løssalgsavisene er i fritt fall og lesestoff på Internett er lett tilgjengelig og helt gratis. Det fulle svaret på det kan jeg ikke gi, men avisa kan komme seg ut av vannvogna med å fjerne ”Sidesprangets” dagen-derpå filosofi samt legge ned ”Signert” for å rydde plass til kronikk. Deretter kan de eksempelvis overlate penn, notisblokk og tastatur til Høgskolemiljøet i Bodø til å skrive utvidede edruelige kronikker på debattsidene.

 

Journalistikk handler om en del valg der en journalist velger en sak og bruker gjerne etisk refleksjon rundt den konkrete saken. Vinklingen av hver enkelt sak er varierende fra journalist til journalist. Her har AN mistet gangsynet kan det virke som. Legg ned ”Sidespranget” i Avisa Nordland og innfør kronikkartikler i Nordlands trompet. Det må da vel holde med et ”Apropos” på side 2 i Avisa Nordland?

 

Hva slags kildekritikk som brukes i Avisa Nordland når spalten heter ”Sidesprang” er ikke godt å si. Avisa trykker journalistiske kvasifilosofiske erindringer som ”Skal vi si hei til hverandre i fjellet?” eller ”Ja, jeg er en julehysteriker” Hva slags journalistiske vurderinger er det som ligger til grunn i dette tilfellet?  ”Sidespranget” må da til tider interessere den alminnelige leser der ryggen slutter, på tross av at det altså kreves journalistfaglig bakgrunn å trykke erindringene. Hulrommet som eventuelt måtte oppstå i avisa etter Sidesprangets visse død ville kunne fylles av levende debattinnlegg fra leserne.

 

Hvis AN kun engasjerer seg med tyngde i nærmiljøet kunne de i stedet løfte blikket nordover til Tromsø der man nettopp har erfaring med det avisa trenger, nemlig folkelig engasjement på en bred front. Hvorfor skal noen i det hele tatt interessere seg for Bodø som fenomen så lenge vi gir blanke messingen i naboen i Tromsø som klarer å engasjere folk.

 

Mindreverdighetskomplekset til storbror i Tromsø er så stort at det kan virke som kulturjournalistene i AN har tatt tidlig sommerferie slik at agurknyheter får anledning til å gro i avis salaten, selv i desember 2007.

 

 

Fotnoter:

 

1. "Bytt plass under middagen" - sidespranget - Avisa Nordland (20.12.07)