Mine foreldres generasjon, de såkalte 68'erne var i sin tid sterkt uenig i hvordan samfunnet ble styrt. Av mektige menn i sine blå dresser. De gjorde opprør mens de studerte. Da hadde de ordnet seg med en god og billig utdannelse, de ordnet seg gode billige hus og en hjemmeværende husmor. Så fikk de seg arbeid enten i en eller annen form for partiorganisasjon eller så overtok de sin fars virksomhet. Akkurat da var det jo sterke oppgangstider i Norge. Oljen og Norges svar på Klondike var ett faktum. De ordnet seg med dyre grå dresser og sterk innflytelse igjennom venner i politikken, i media eller i andre bedrifter. Slik ser vi de i dag som grå menn med uhorvelig mye penger og enda mere makt. Dermed var grunnlaget for de fantastiske 80-årene lagt. Med jappetid inflasjon og ukontrollert vekst i økonomien. Dette førte jo som kjent til at husene de bygde på 70-tallet, fikk på 80-tallet mangedoblet sin verdi. Disse husene selges i dag i Bodø
for 2-3-4 millioner kroner, til deres egne barn, hus som praktisk talt var gratis.

Sine egne formuer var ikke nok. De ønsket kontrollen over fremtidens oljepenger også. I ett geni-strek av en politisk sak ble oljefondet dannet. Og hvorfor ble det dannet? Jo forutenom å skulle finansiere ulovlig våpenproduksjon i USA og investere i tobakksplantasjer. Så var det for min generasjon, i alle fall skulle vi bli lurt til å tro det. Men det ble for meg tindrende klart hvorfor, når Sigbjørn Johnsen la frem sitt forslag til Pensjons-reform. Vi ble lurt til å tro at disse pengene skulle finansiere den kommende eldrebølgen og deres pensjon og dermed lette byrden for fremtidige generasjoner. Men er det slik, er ikke dette enda en måte å sikre seg at Sigbjørn og pampene i dagens næringsliv skal ha hånden dypt nede i oljebrønnene i Nordsjøen? Han ordnet seg slik at jeg og de neste generasjonene må jobbe lengre. Både lengre dager og lengre ut i alderdommen. Mens alle som ble født før 51, forøvrig ble Sigbjørn Johnsen født 1. oktober 1950, skulle beholde dagens pensjonsordning må alle født etter 51 innfinne seg å jobbe mere og lengre slik at vi skal klare å betale våre foreldres pensjon. Sigbjørn Johnsen har uttalt, og jeg siterer: "jeg tror i alle fall at jeg kommer til å bli en veldig aktiv pensjonist". Det tviler jeg ikke ett sekund på, for etter så mange år på Stortinget blir det vel ikke vanskelig å leve på den pensjonen.

Så la oss se på helheten her... De tar fra oss framtiden og gir til seg selv. 68'erne har rykket opp velferdsstaten med røttene. Det som deres foreldre kjempet for i krig og elendighet har de klart å ødelegge. Med korrupsjon, trenering og såkalte reformer. Alt dette har ført til at de som bygde opp Norge til det en gang var i dag ligger på korridorene på landets sykehus og sykehjem. Uten personale til å ta var på seg og gi de omsorg. De som er så heldige å fremdeles være relativt frisk sitter alene i sitt ringe hjem og lever på minstepensjon. Men det er klart de har jo moderasjonsrettigheter slik at det blir litt billigere å ta tog og buss. Jeg synes i alle fall ikke at det er rart at dagens ungdom ikke gidder å arbeide for luselønn med tanke på hva dagens arbeidsgivere har gjort for oss og fremtidens generasjoner. 68'erne har beveget seg fra å være fargerike og sosialistiske til å bli grå og egoistiske. Jeg håper for deres egen del at de sover godt om natten, for jeg vet at min samvittighet hadde ikke tillat det.