Det er ingen vits å skjule. Jeg har kommet ut av skapet for lengst. Jeg heter Reidar Gneldring og definerer og oppfatter meg selv som verdens verste julehater. Eller fundamentalistisk-julehat hysteriker av Bin Laden-kaliber om du vil. Det er ingen god kombinasjon, jeg tror terror ekspertene og samfunnsvitere vil kunne karakterisere det som et tilfelle av sosialt dobbelt-diagnose. Vanligvis bruker det når man snakker om kombinasjonen rus/psykiatri, men dette er muligens en beslektet lidelse. For sannelig er det ikke både rus og harde tak for psyken knyttet til den tilstanden jeg beveger meg inn i hver eneste adventstid.

 

Utgangspunktet er en nesten ustoppelig trang til målrettet angrep på alle som er opptatt av perfekt julefeiring med ønsker om at alt av forberedelse skal være utført etter boka og i tråd med tradisjonene.

 

Det må jo gå galt, særlig når det skorter på både tid og evne til å se realistisk på hva man kan gjøre ut av noen skarve desember uker. Og det er da den kommer, følelsen av å mislykkes med noe alle andre fikser med den største selvfølge. Da snakker jeg om mine meningsfeller, ramadanhatere i den islamske verden. Som dere vet muslimer feirer Ramadan på nesten samme tid som julefeiring i den kristne verden. Ramadanhatere har alle mulige midler til å ødelegge ramadantradisjoner og fredlig feiring av ramadanfesten. De bruker jo som kjent bilbomber, landminer, kidnapping, mord og det verste middelet, selvmordsbombere. I forrige uke sprengte noen av mine meningsfeller seg selv i luften i Bagdad, da folk nøt sin festmåltid etter at de har fastet en hel dag. Men jeg har ikke sånne muligheter. Jeg er jo fra den feite, rike, forbrukernes høyborg Norge. Her bare kan man bruke fredelige midler. 

 

Hver eneste førjulstid lover jeg meg selv at jeg ikke skal legge lista så høyt. Jeg skal ikke hetse alle hysteriske kjæringer som starter juleforberedelse i august. Jeg skal ikke mobbe alle de julebord alkoholikere og folk som glede seg til å få seg et nummer under jule-bordet. Jeg skal ikke gå inn i en dyp depresjon selv om alle juletilhengere klarer å få tak i perfekte juletre og hvit jul med masse snø. Jeg skal ikke være tilstede i alle julerelaterte fester for å komme med giftige kommentarer. Jeg skal sørge for masse god rødvin og god søvn i hele desember.

 

Men rett i fella bærer det – like sikkert som mitt hat over julesalmen ”jeg er så glad i hver julekveld”. Jeg klarer ofte ikke å redusere og konkretisere mine julehat aktiviteter. Jeg vil gjøre alt! Mot alt og alle som har med jul å gjøre. Hva skjer da? Jo, jeg blir sliten. Det finnes en grense for hvor mye en person kunne utrette. Rett før lille julaften ofte ble jeg hysterisk og desperat. Det er ikke noe god følelse for en julehater å se de tusenvis av feite juletilhengere vandre rundt i kjøpesentre og handle for milliarder av kroner. Det er ikke noe gladelig syn å se tusenvis av liter med brennevin og andre drikkevarer forsvinne ut av polet. Verste av alt å tenke på barna som er utsatt for alkoholrelatert vold og barna som lever i familier med manglende økonomiske ressurser, som ikke får mulighet til å delta i gårdighetens og forbrukets høyttid julen.

 

Heldigvis, jeg er optimist! Det kommer en jul neste år også. Dere slipper ikke unna min vrede!!!