Er det dette vi kan forvente når sms-generasjonen inntar avisspaltene?

Av og til er jeg dypt og fundamentalt uenig med Egon Holstad i det han skriver, men jeg er villig til å dø for hans rett til å mene det han mener. Når det kommer til Maria Bodøgaard, derimot, er jeg litt i tvil.

 

 

Å ha sin egen spalte i en avis eller på et nettsted er ikke problemfritt. Alle skribenter har en egen agenda. Min er åpenbar. Jeg har tatt parti. Med min penn avslører jeg trolig både mitt politiske ståsted og min livsanskuelse. Da må jeg også tåle en drittpakke i ny og ne. Skriver man noe som folk tar stilling til, vanker det både positiv og negativ feedback. Det vet både jeg og for eksempel musikkskribent Egon Holstad. Av og til bruker en skribent språklige virkemidler for å klargjøre sine retoriske poeng, men du kan være relativt sikker på at vi virkelig mener det vi skriver. Så kan du slenge med leppa etter både meg, Egon og andre skalder på byens vannhull. Flott. Skribenten sier hva han mener, og du kan fritt (innenfor høflighetens grenser) debattere dette med han eller henne. Slik fungerer ytringsfriheten på sitt beste. Jeg respekterer din mening - og du respekterer min. Sammen belyser vi virkeligheten fra flere synspunkter.

 

 

Nå sniker det seg en ny trend inn blant norske skribenter. Vi lever i et samfunn der du ikke trenger å kunne ordlegge deg spesielt godt for å få en egen spalte i en avis. Det holder at du er kjendis. Så er tilfellet i en fusjonsavis i Nordland. Det hippeste på skribentfronten for tiden er en TV-stjerne ved navn Maria Bodøgaard. Maria er en kvinne i 20-åra som daglig viser seg på TV for våre musikkinteresserte unge. Hun presenterer musikkvideoer, intervjuer idoler og svarer på sex-spørsmål fra fjortiser. Alt dette mens hun drar i en diger tyggegummiklyse og tvinner sine blonde lokker. Hun er trendsetter og et forbilde om hun vil det eller ikke. Jeg er mildt sagt bekymra.

 

 

For noen uker tilbake skulle Maria fortelle om en trasig dag i sin spalte ”I fri dressur” i Avisa Nordland. Hun er irritert på noen gravemaskiner utenfor Oslo S. Jeg siterer: ”Graving i kombinasjon med regn, mørke, narkomane (som de burde kaste i hullet og asfaltere igjen) og stressede pendlere er ikke akkurat en perfekt start på dagen, og jeg går i blinde inn på jobben, fortsatt i drømmeland.”  Jeg leser det tre hundre ganger til for å være helt sikker på at jeg leste rett. Er det mulig?

 

 

Maria, du går definitivt i drømmeland. Men du er ikke den eneste. Redaktør Jan Erik Hansen i Avisa Nordland går definitivt sammen med deg i drømme. Her burde redaktør Hansen vært ansvarlig. Han burde beskytta Bodøgaard mot seg selv. Selvfølgelig avstedkommer denne saken reaksjoner. Et slikt menneskesyn er forholdsvis radikalt på trykk i norske aviser. En ting er at mange nordmenn innerst inne trolig mener det samme; at våre narkosyke søsken burde vært merka med en gul stjerne og deportert til Bjørnøya. En annen ting er å si det høyt. Langt verre er det å skrive det.

 

 

Etter å ha erta på seg politikere, rusomsorg og narkosykes foreldre, fremstår Maria som en angrende synder noen dager senere. Det absurde er at når Maria retter fokuset mot de ekle narkomane hun vil asfaltere nedi et hull, får hun selv svingdøra i bakhodet. Uten at hun vet det har hun satt fokus på et reelt problem i behandlingen av dagens narkosyke. Holdninger i Det Norske Folk. Hvordan kan det være mulig å rette opp ryggen etter å ha hatt rusrelaterte utfordringer i mange år, når du hele tiden blir sparka mens du ligger nede? Så vidt meg bekjent er det ingen som kødder med kreft. Man dør av narkotika også, mine damer og herrer. Narko er faktisk langt mer dødelig enn kreft.

 

 

Å jobbe med narkosykes etterbehandling og verdighet er et skjørt korthus. Det tar tid å bygge opp et samfunns bevissthet. Det tar tid å rive ned stigmaer. Det er ikke så vanskelig å bli nykter som å holde seg rusfri. Kan dette ha noe med samfunnets motstand å gjøre? Er det slik at vi aldri vil komme til å gi en tidligere narkosyk ny tillit? Kan det hende at når slike som Maria Bodøgaard slenger dritten sin på vifta, sprer møkka seg og river korthuset? Kan det hende at lettleda fjortiser overtar hennes holdninger?

 

 

I følge Maria og hennes redaktør Jan Erik Hansen er det vi avislesere som er mindre intelligente. Vi burde da forstå at Maria brukte det retoriske våpen ironi. ”Men kanskje må en selv ha kjent frustrasjonen ved å gå forbi Østbanehallen hver morgen, og passere de narkomane som åpenlyst dealer og setter sprøyter i påsynet til barn og alle andre, for å ta poenget, men hadde jeg ment det jeg skrev, hadde jeg vært en idiot.”, sier hun til nettstedet kjendis.no. Jeg må innrømme at jeg ikke ble noe klokere av avklaringen hennes. Kan hende Bodøgaard gjennom nok en lite gjennomtenkt kommentar skrur seg enda lengre ned i uvitenheten. Narkosyke som setter sprøyter er ikke de narkosykes problem, de er alvorlig syke mennesker. Narkomani er et norsk samfunnsproblem. På lik linje med at vold mot kvinner ikke er et kvinneproblem, men definitivt et manneproblem.

 

 

Ironi er vanskelig skriftlig. Når vi nå ser et inntog av sms-språk i avismediene vil vi neppe klare oss uten smilyes eller parenteser. Da kan vi skrive ”du er jævlig stygg” (blunk, blunk), eller ”jeg elsker deg” (neida) (glis). Ironi er dessverre så komplisert at det krever at du ser den du snakker med sitt ansiktsuttrykk når han eller hun sier noe til deg. I verste fall må du også høre tonefallet for å forstå hva vedkommende egentlig mener. Et språk uegnet for avisenes spalter. Et språk uegnet for skriftlig meningsytring. Altså ble overgangen for voldsom fra mobilspråk til avisspalten for programleder Maria Bodøgaard (25).

 

 

De fleste av oss skjønner at det er vanskelig å ha et samfunnsengasjement når man holder den ene handa ei en krølltang og den andre i et sjampanjeglass. Som straff burde programleder Bodøgaard laga TV-programmer om en nedtråkka junkie; fulgt en sliten, mørbanka alenemor til et tunghørt sosialkontor, eller møtt et ungt misbrukt menneske. Ti minutter på Krisesentret hadde gjort så dypt inntrykk på deg, Maria Bodøgaard, at du aldri igjen ville snakka nedlatende om noen av dine medmennesker. Vi gjør alle feil, Maria, men det er mulig å rette opp idiotien. Du har en unik sjanse til å påvirke måten vi behandler våre søsken med problematiske liv. Du er tross alt på TV hver dag, og har ukentlig hundretusener av ungdommer som digger deg. Du har en reel mulighet til å være et forbilde. Bruk tiden din i rampelyset til å avdekke urett. Hjelp til med å sette fokus på folk som lider i samfunnet vårt. Bruk stemmen din til noe nyttig.

 

 

Jeg håper i hvert fall vi kan enes om dette; man blir ikke hvitere selv av å trø andre ned i søla.

 

 

 

Om Eirik Junge Eliassen

 

Eirik Junge Eliassen er født i Tromsø i 1969. Etter lang fartstid som skuespiller har han nå tatt til på teologistudiene. Eirik Junge Eliassen ble i desember 2007 intervjuet av Nordlys. Les intervjuet her.