Noen få ganger, nesten aldri, men noen få ganger rører en film meg på en slik måte at hjertet mitt banker ekstra hardt, som ved en hjertefeil.

Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, er nettopp en slik film. Hadde dette nå vært en filmanmeldelse, ville jeg hyllet alt fra skuespillerinne, manus, regissør til den fantastiske scenografien i Paris`s vakre gater.  Men dette er ingen filmanmeldelse - kanskje det hadde vært bedre om det var det - men den gang ei.

 

Da jeg i kveld slo av min snart nedbetalte flatskjerm, da NRK2`s lørdagsmattine hadde gjort mine lisenspenger litt mindre sure, da Amélie ikke lengre lyste opp min stue, men mitt sinn, da begynte jeg å tenke på nestekjærlighet. Rettere sagt, mangel på nestekjærlighet.

For det er ikke til å komme bort fra at Oslo - tilsynelatende - totalt mangler det å føle omsorg og ansvar for sitt medmenneske. Jernbanetorget må sies å være et dystopi, en salig blanding av unge og gamle, tiggere og narkomane, pendlere, prostituerte og sist men ikke minst, deg og meg. Alle i stor frykt for å komme i fare for hjelpe den andre. Dette har vært et problem lenge. Og sommeren 04 rensa Oslo politiet bybildet en-gang-for-alle ved å fjerne de narkomane fra de narkomanes utopia, plata ved Oslo S.

Politiet hadde tre mål med aksjonen: Tryggheten i området skulle bli bedre. Omsetningen av narkotika skulle reduseres. Rekrutteringen til misbruk skulle bremses opp.

Hadde Oslopolitiet nå endelig fått en glimrende ide`, løsningen på problemet med stor P. Vi jager de rusavhengie fra deres samlingspunkt i stede for det moralske – og kostbare - alternativet, behandling og skikkelige levekår.

Vel, dette har i stedet ført til at problemene er spredd utover hele Karl Johan og dens sidegater. Noe som da helt sikkert ikke har ført til at politiets tre mål er oppfylt. Snarere tvert i mot. I sommer måtte politiet gang på gang bevilge mannskap og penger for å redde turistenes fra et førsteinntrykk av Oslo som, vel, et høl. Dette kan det hende de klarte, men nå er sommeren forbi, vinteren langt på vei og Oslo igjen et høl – tilsynelatende i alle fall.  Jeg skal ikke påstå att litt nestekjærlighet vil redde de som omtales som problem i dette skriveriet, ei heller påstå at Oslo står ovenfor et kulturelt forfall og menneskeligoppløsning på grunn av overdreven forfinelse ved ikke å gi rusavhengige et fristed hvor de kan samles uten fare for borttauing. Men jeg vil påstå at noe må gjøres, for jeg ble spurt om jeg ville kjøpe hero, og jeg ble spurt om jeg kunne selge. Og hadde jeg hatt mer penger, kanskje jeg hadde kjøpt – for tilgangen var til stede, og gjennom tilgang øker faren for bruk og missbruk.

Vel, det var dårlig gjort av meg, først sender jeg tankene dine i retning av herlig fransk filmkunst, for så å smøre dritt fra Oslos bakgater rett i trynet ditt.  Men slik er det nå en gang, det er mer dritt i denne verden, enn fabelaktige Amélier fra Montmartre.

 

 

 

 

 

 

Om Mikal S. Ellwood

 

Mikal Skår Ellwood ble unnfanget ved et uhell i Israel av engelsk far og norsk mor en gang i april, for snart 28 år siden. Siden født og oppvokst i Tønsberg, hvor han en regnværsdag i februar 2001, emigrerte til Oslo for å prøve lykken som sofanomade. Misslyktes i sin helet og kom slukøret tilbake høsten 2007 - med kone, to barn og katt. Siden har ingen sett ham, men det ryktes at han sitter fra sen kveld til tidlig morgen og skriver blogg.