Begrepet ”skam” skal visstnok ha en siviliserende kraft på mennesket. Det lar oss erfare at vi ikke er fullkomne i vårt skrøpelige liv. Skambegrepet endres med tiden, men gapestokken er ennå ikke avskaffet.

 

Av Eirik Junge Eliassen, Prestestudent

 

Etter at Hitler hadde kapitulert i 1945, startet våre besteforeldre gjenoppbyggingen av et fattig og avmagret fædreland. All respekt for strevet. Det var hardt arbeid, og la grunnlaget for den velstand noen av oss lever i nå. Gerhardsen var arkitekten bak dette. På denne tiden hang begrepet ”skam” sammen med en ytre evne til å klare seg selv. At man skulle vise sin familie og sitt hus fra sin beste side. Ungene skulle ha hele klær og fin sveis. Far skulle ikke ha huller i søndagsjakken, og mors stolthet lå i at hun kunne bake lefser med melk istedenfor vann. Om man ikke signaliserte velstand, skulle i hvert fall ungenes neser være snørrfrie. Fint skulle det være, om så hele ræva hang ute. Verdier som frihet og uavhengighet var forbundet med inntekt og god helse, og folk hadde samme jobben i 50 år. Datidens sosialkontor, på folkemunnen kalt ”fattigkassen”, var siste utvei for de med sultende barn, men det var stor skam forbundet med dette. Skammen rammet ikke bare den vanskeligstilte, men også hele familien. Skammen fratok familien all ære i generasjoner.

 

Skambegrepet stod sterkt i våre besteforeldre, det meste som ikke passet inn i et gudfryktig, møblert hjem var en skam. Det var en skam at onkel Jonny hadde alkoholproblemer. Det var en skam at tante Tutta var observert på Ølhallen, for ikke å snakke om for en skam det var at hun gjennom dette var løsaktig og snakket med fremmede menn. Det var en skam for hele familien at fetter Jens var nazist under krigen. For ikke snakke om; at man ikke skulle snakke om sønnen som var homse i Christiania. Barnløs ungkar, het det da. Homofili var forbudt ved lov, og betegnet som en sinnslidelse frem til 1972. Det var en skam å ha en sinnslidende, åndssvak, eller evneveik i familien. Det var en skam å få barn utenfor ekteskap, slik at vi som er født på 60-tallet ofte kommer ut etter svært korte svangerskap. Det begynner å bli lenge siden nå, det var på den tiden man trodde at babyer som skrek, trente opp lungene sine, at kvinnens plass var ved kjøkkenbenken og at Downs syndrom var en straff fra Gud.

 

Våre foreldre overtok et slør av denne skammen, slik at åttitallets hullete bukser aldri kom inn under motebegrepet. Buksemoten var et tegn på familiært forfall. Det var en skam om naboen trodde at man ikke hadde råd til nye benklær til arvingen. Man skulle altså leve med gardinene trukket for, og passe på at familiens ytre rykte var godt ivaretatt. (Også på denne tiden var det helt vanlig at politimesterens mening var kvalifisert; uansett om det var betraktninger om medmennesker med en annen hudfarge, prostitusjon, trafikkregler, MC-klubber, miljøvern eller rumensk trekkspillmusikk.) Alle var representanter for sin familie, og måtte ikke finne på å bringe skam over den, og man måtte for all del ikke si til noen at man hadde en halvbror i Masi. Vi hadde bare en TV-kanal der barn lærte om hvordan man skulle oppføre seg, vi pugget salmevers på skolen og hørte på musikk som vi hadde på små plastkassetter vi stappa inn i en slags radio. Verden var i svart/hvitt, Grenoble lå i ruiner etter vinter-OL og kun én familie i blokka var utstyrt med telefon.

 

Trenden er snudd. Nåtidens skamløsheter er blottlagt i en salgshungrig sosialpornografisk presse. Vi mesker oss med en persons silikonpupper eller mentale sykdom. Det blir faktisk ansett som prisverdig å blottstille enkeltmennesket og avsløre det mest mulig, uten tanke på den personlige integritet og hvilke belastninger dette måtte medføre for den som står i gapestokken. I dag vinner vi premier for ingenting, og blir berømt for å ha knulla på tv. Og vi elsker det. Vi koser oss med andres skam.

 

I dag har vi et noe mer tvilsomt frihetsbegrep. Vi har frigjort oss fra våre forfedres moralske tvangstrøye. Vi snakker åpent om alt som tidligere var forbeholdt familiens indre eller soverommet. Vi inkluderer alle våre barn fra alle våre ekteskap som søsken, og forsøker etter beste evne å løse problemene vi selv har viklet oss inn i. Det er ikke alltid like lett, men vi lever i en åpenhet som på de fleste arenaer er positiv. Vi støter ikke fra oss folk i samme grad. Vi finner det helt naturlig å gi samme kjærlighet til et stebarn som til en biologisk pode.

 

I dag er kjernefamilien en gammeldags familiekonstruksjon, og vi lever i en nesten uhemmet individualistisk kultur, med en uavlatelig frigjøring. Det ser ut til at vi som barnebarn av gerhardsenfolket, nesten ser oss forplikta til å bryte ned tradisjonelle verdier og familiært samhold. Bivirkningen av dette gjør det lettere for oss å skjule vår nød, men samtidig vanskeligere å be om hjelp til å overleve. På denne måten ser det ut til at skammen har krøpet innover i sjelen og rammer det ensomme enkeltmennesket. (Les den neste setningen svært sakte, den er noe overmodig formulert:)Vi føler ikke så stor skam for å motta sosialtrygd, som om noen skulle få vite at vi mottok den.

 

Noen av våre medmennesker trenger denne hjelpen for å klare seg. De burde i utgangspunktet slippe og gå med bøyd nakke og ”hua i handa” over dørstokkmila inn på sosialkontoret. Det er en rettighet vi har. I et sivilisert samfunn der i hvert fall vi med lav inntekt betaler skatt, skulle vi ikke trenge å kjenne på skammen når vi mottok hjelp, men dette har nå det nye rådhuset i Tromsø lagt til rette for. I dag sitter kommunens sosialhjelpsmottakere på rekke og rad oppe på ”brua”. Her sitter de og venter på sin tur i skjemaveldet. Der sitter de fattige spedalske, de utstøtte uten ære, de som er ute av stand til å gi sine barn det mest nødvendige. De måtte ta den tunge turen til fattigkassen. Vi kan hånlig skule opp på Gerhardsens barnebarn i verdens rikeste land. Der oppe sitter våre søsken som burde vært gitt den verdighet og diskresjonen de fortjener i Oljelandet. På utstilling for et helt folk i byens travleste bygg. Rådhuset er det moderne Tromsøs gapestokk. Og det, Ordfører Arild Hausberg, det er en skam.

 

 

 

 

Om Eirik Junge Eliassen

 

Eirik Junge Eliassen er født i Tromsø i 1969. Etter lang fartstid som skuespiller har han nå tatt til på teologistudiene. Eirik Junge Eliassen ble i desember 2007 intervjuet av Nordlys. Les intervjuet her.

 

 

 

 

 

Om kunsteneren bak verket "Spøkelser"

 

Irena Jovic (f.1973) er oppvokst på Engavågen i Meløy. Hun har sin bakgrunn fra kunstakademiet i St. Etienne i Frankrike. Hun har også gjennom flere år vært i lære under Odd Nerdrum, og er vel den eneste elev som har stilt ut alene sammen med Nerdrum. Kunstverket med flere er å finne i Galleri Sjøgata.