København har stått i brann, anarkistene har rådd i gatene. De, anarkistene, ønsker nok at vi omtaler dem som politisk bevisste ungdommer som bruker sin rett til å ytre sine meninger, og stå opp for en urettferdig behandling, påført av politiet og myndighetene, i et demokratisk samfunn.

 

Meninger er det mange av, og meningene kan ytres på forskjellige måter. Vold er en av de usleste måtene og ytre sin mening på, dessverre også den vanligste ytringsformen brukt i konflikter. Det er vel ikke å stikke under en stol at politiet, igjen, må ta en stor del av skylden for bråket som kom i kjølevannet av Operasjon Ungdomshuset.


Og her kommer problematikken inn. Hva skal man godta, og hvor skal man sette grensene når myndighetene velger å gå til et slikt skritt at storming av et (ungdoms)hus med helikopter, tåregass og spesialstyrker, ses som en god løsning på en langvarig og irriterende kløe i bybildet.


Jeg undres litt på om noe slikt kunne ha blitt en tilstand her i Oslo om Blitzhuset hadde blitt stormet på samme måte. Trolig ikke, det er for langt for de tyske anarkistene og reise helt hit.
Ja, for det er et problem for fredelige demonstranter som ønsker å fremme sine meninger på en ikkevoldelig måte, at selveste spesialstyrkene innenfor pøbler dukker opp. Alle som har deltatt eller følt tilhørighet i Blitzmiljøet vet at man har tapt sin sak, både i media og hos folket, i det voldelige sammenstøt bryter ut. Dette er derimot akkurat hva mange ønsker. Krig mot politiet, krig mot myndighetene, samfunnet, - mot alle.

Tyske aktivister, anarkister og punks om du vil, kommer til under falskt flagg ved første tegn til uroligheter. De støtter selvsagt saken, uansett sak, og organiserer motangrep med militærpresisjon. Natt til fredag ble det ropt i Københavns gater, av tyske aktivister, ”La byen brenne”. Tror du virkelig at danske ungdommer, til tross for urettferdig behandling, vil la byen sin brenne? Jeg tviler på det.

 

Så klart mener jeg ikke at dette skjedde kun pga utenforstående, men jeg vil bare understreke hvor lett man lar mediebildet gjøre opp meninger for oss, og vår mening ble vel i dette tilfellet at alle de som raserte, kastet, sloss og brant ned var beboere fra ungdomshuset.

Vel, jeg er verken politisk aktiv, dansk eller offisielt anarkist. Jeg kan nok, dessverre, ikke heller omtales som en ungdom lenger. Dette var ikke min krig, men en krig om ytringsfrihet.
Det er dessverre en lang vei fram mot en løsning av slike problemer, og man kan også spørre seg om hva som er riktig.

Så mens Københavnerne rydder opp i sine gater, politikerne leter etter årsak og virkning og hvem som skal få skyld, og mens de 131 arresterte aktivistene venter på sin frihet, venter jeg på slaget om Blitz. For et slag blir det vel, stort eller lite. For ingenting varer evig, ei heller norske ungdomshus.

 

 

 

 

 

 

Om Mikal S. Ellwood

 

Mikal Skår Ellwood ble unnfanget ved et uhell i Israel av engelsk far og norsk mor en gang i april, for snart 28 år siden. Siden født og oppvokst i Tønsberg, hvor han en regnværsdag i februar 2001, emigrerte til Oslo for å prøve lykken som sofanomade. Misslyktes i sin helet og kom slukøret tilbake høsten 2007 - med kone, to barn og katt. Siden har ingen sett ham, men det ryktes at han sitter fra sen kveld til tidlig morgen og skriver blogg.