Hei Tron (Øgrim)! 
Jeg mener at enhver ærlig sjel må innrømme at det er meget imponerende det som er oppnådd på Cuba. Selv John Alvheim fra Frp måtte jo si at han var imponert over helsevesenet på Cuba. Og veldig viktig: dette er oppnådd på tross av at verdens mektigste stat, som ligger tett inntil Cuba, har gjort sitt ytterste i snart 46 år for å knekke Cuba økonomisk og politisk, til dels også militært. Derfor har Cuba særdeles krevende og vanskelige forhold å operere under. Det gjør prestasjonen desto mer imponerende.

Det betyr at det bildet som tegnes i norske medier av et trist og grått og ufritt Cuba, er falsk. Man har vært nødt til å gjøre en knallhard prioritering, og da har man prioritert det som til syvende og sist er det viktigste for folk. På Cuba er den direkte materielle levestandarden ikke så god, men altså: man har prioritert å få råd til helse og utdanning framfor forbrukerelektronikk, biler og moteklær, såpeserier og spørrekonkurranser på TV.

Likevel er det også viktig å påpeke at Cuba ikke framtrer som noe mønster når det gjelder å åpne for og framelske en allsidig og kritisk politisk debatt og organisering, der også motforestillinger får mulighet til å komme fram i fullt monn. En del av kritikken mot Cuba for undertrykking av opposisjon er riktig. Men det er også en del av den som er feil, fordi avsløring av ren spionasje og sabotasjevirksomhet fra USAs side med påfølgende arrestasjon av de skyldige, er blitt framstilt som undertrykking av politisk opposisjon.

I den hardt pressede situasjonen som Cuba er mht det mektige USAs utallige forsøk på å knekke det nåværende regimet og den nåværende cubanske staten, er det selvsagt også nødvendig med stor årvåkenhet for å forsvare samfunnet, og noe av det som framtrer som undertrykking, må sees i lys av den situasjonen.

Men som sagt: Det er likevel viktige mangler mht om folket i stor bredde er politisk aktive og deltar i styringen av samfunnet i fullt monn. På dette punktet er det nok også en mangelfull politisk forståelse hos den politiske ledelsen i Cuba. Det kan sees som et utslag av dette at viktige elementer i det menneskelige mangfoldet blir undertrykt. For eksempel blir homofili sterkt undertrykt og homofile har en svært vanskelig livssituasjon på Cuba. Derfor synes jeg det blir feil å si at Cuba er et eksempel på sosialisme i praksis, eller at Cuba framtrer som et mønster til alminnelig etterfølgelse.

Men Cuba står i en særstilling som langtkommet fattig land, og det er til stor inspirasjon for andre latinamerikanske folk. Selv om ditt parti RV (nå Rødt, red.anm.) ikke framhever Cuba som noe mønster, er det ikke likevel viktig at vi forsvarer Cuba mot angrep?

Med kameratslig hilsen
Tor Erlend

Les Tron Øgrims svar her

Tron Øgrim (egentlig Trond) (født 27. juni 1947, død 23. mai 2007)

var norsk journalist, forfatter og politiker (AKP, RV). Han var en av de som la grunnlaget for den norske ml-bevegelsen og var en av dens viktigste ideologer da den stod på sitt sterkeste. Han var aktiv i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF, senere SUF (m-l) og Rød Ungdom) fra 1965 til 1973, og satt i sentralstyret for Arbeidernes Kommunistparti (AKP) fra 1973 til 1984.