To gutter på nesten samme alder. De samme forutsetninger i livet. Sterke søsken og kjærlige foreldre i godt nabolag. Vi mangla aldri noe, verken av gods eller godhet. Samme livsglede og utforskertrang. Nå er den ene død. Hans død skal ikke være forgjeves, tenkte jeg. Derfor skriver jeg dette.  

 

Den norske bevisstheten lar seg ennå lure av sine egne stereotypiske tanker om hva en narkoman er. Media og komikken elsker å finne illustrasjoner i det arketypiske. Den møkkete, illeluktende med fett i håret og skittrand under neglene. Skillsmissebarnet med de rare pupillene som drar på ordene og nerverøyker bomma rullings. Skoletaperen med den urene huden og plastposen, han som alltid stinker urin. Merkelig nok har alle disse stereotypiene gammel boblejakke og knekk i knærne. Er dette virkeligheten? I så fall er det jo ikke spesielt merkelig at den narkosyke ikke kjenner noen empati fra Ola Nordmann.

 

Våkn opp menneske, se deg omkring. Det er ikke slik det ser ut i det virkelige liv. På juleshopping i Storgata en lørdags formiddag har du kanskje passert 100 narkosyke uten å vite det. Vi må løfte haka og se litt nøyere etter, alle sammen. Skal vi kollektivt komme narkodemonen til livs, må vi fjerne alle tabuene. Vi kan alle gjøre noe. Å anerkjenne dette som en sykdom, er en solid begynnelse. En sykdom som dreper våre barn.

 

Det neste vil bli å kvitte seg fullstendig med den uopplyste tanken om at denne sykdommen er selvpåført, og at den lidende bare kan slutte med det. En slik tanke måtte i så fall underbygges med at den narkosyke var helt fullstendig inneforstått med hva konsekvensene av denne leken med livsfarlige substanser ville føre til. Intet selvbevisst menneske ville gjøre dette med overlegg. Enhver som kjenner en 15-årig jente i opposisjon til alt og alle, vet at hun ikke er selvbevisst nok til å selvpåføre seg selv noe som helst.

 

Det er slik at når konsekvensene går opp for Lise på 15, er det for sent. Demonen har tatt bolig i hennes unge kropp og kommer aldri til å forlate den. Suget vil alltid være der. Ofte en livslang, ensom og stigmatisert kamp. En kamp uten verdighet. Lise vil for alt i livet helbredes for narkosyken, men hun er ikke gammel nok til å få medisin. Et lyst hode her på Bjerget har funnet ut at det er formålstjenlig at hun går på heroin i 10 år til for å få lindring for sin egen og sin families sykdom. Jeg ser ikke bort fra de etiske dilemmaer med å erstatte et narkotisk stoff med et annet, men medikamentassistert behandling innebærer en større grad av kontroll enn dritten som omsettes på gata. Heroin må du stjele for å få råd til. Metadon eller Subutex er i så måte bort i mot gratis for samfunnet. Det er også svært interessant å lytte til de narkosyke. Alle med rusrelaterte utfordringer svært ulike, men en ting har de til felles; alle står i en eller annen kø. Det er mulig jeg setter det på sprøytespissen, men jeg håper retorikken klargjør mitt poeng. Vi har ikke kommet så langt når det gjelder rusproblematikk som vi burde vært.

 

Vi som aldri har stukket hull i armen, lysken eller halspulsåra, skal være forsiktig med å prøve å utgi oss for å vite noe som helst om dette suget, men vi kan se at demonen eter seg inn og overtar. Snart fortærer demonen hele familien. Foreldre og søsken kjemper som ville dyr, gir nesten opp sine egne liv. Opp- og nedturer, tro og håpløshet, løgn og bedrag. I tillegg kommer ekstrabelastninger i skammen. En skam et lite kunnig overskuddsamfunn påfører dem. Alt for mange taper kampen. Enkelte må kanskje skyve fra seg sine egne barn for å redde sitt eget liv. Umenneskelig slit, vanære og utakk blir deres lønn. En ekstra god jul til alle foreldre som kjemper seg gjennom denne jula også. Og en god jul ønskes alle dere fantastiske enkeltmennesker i rusomsorgen generelt, dette er ikke et angrep på dere. Fortsett å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Kjærlighet og støtte kan være forskjell på liv og død for de som er rammet.

 

Alkoholisme defineres av stat og folk flest som en sykdom. Det er i større grad enn før naturlig for oss alle å hjelpe en alkoholiker tilbake til et verdig liv. På den måten sparer vi samfunnet for enorme mengder lidelse. Poenget: Har vi en sykdom, finner vi empati. I empatien finner vi aksept for en sykdom. Mot en sykdom forsker vi frem en kur og en verdig behandling. Gir et godt ettervern og rom for en rekonvalesens. En som har vært syk, vil vi ønske hjertelig velkommen tilbake til arbeidslivet og nabolaget. Han kunne til og med fått et tilbakefall, ikke sant? Uansett om sykdommen het kronisk bronkitt, selvpåført lungekreft eller diabetes 2. Sistnevnte er jeg selv i ferd med å utvikle, da jeg med viten og vilje propper usunn mat i systemet, leker jo-jo med blodsukkeret mitt og mosjonerer for lite. Jeg vet konsekvensene, men det skjer jo ikke meg. Og jeg er ikke 15 lengre, men nærmer meg 40. I så fall har jeg en velvillig fastlege på trappen min hjemme med blankosykmelding, treningsprogram og ferdiglina batteri av insulin, gratis rene sprøyter og et ønske om god bedring.

 

Man trenger ikke vel ikke være samfunnsøkonom for å skjønne at rusomsorgen er underprioritert i forhold til behov, men det ser ut som det sitter langt inne for våre politikere og bevilgende myndigheter. Det virker som det ikke vinnes politisk gunst på narkopolitikk og andre tabuområder. Dette vises også i Ola Nordmann. Ola vil være best i verden, og Ola er rik. Og der – der ligger trolig hovedproblemet til Ola. Ola ser ikke lenger sine medmennesker fordi han selv ikke har problemer eller sykdom, og gjennom dette øker han sin avstand til andres smerte og avmakt. Det er for langt fra den jevne Ola til Frelsesarmeens utdeling av matposer på fredager. Samtidig er avstanden fra Ola Kokain på Aker Brygge til Jonny Heroin på Plata kompleks. Derfra igjen er det ennå lengre til Monica Valium. Denne banale oppstillinga er egentlig bare for å vise at jævelskapet penetrerer hele samfunnslivet. Fra Kong Salomo til Jørgen Hattemaker. Fra børs til katedral, og fra helgefest til heldagsjunk. I kjølvannet av dette: Psykisk lidelse, selvmord, kriminalitet, sorg, smerte, ytterligere piller, vold, løgn og brutte løfter – fra alle hold.

 

Verdighet og respekt må selvfølgelig fortjenes, og en narkosyk som ikke lenger bruker narkotika, må selvfølgelig også bidra til alles velferd. Et vitnesbyrd fra en narkosyk en maidag ved Skansen tidlig på åttitallet ble sjelsettende for meg. Det var svært sterkt. Hvorfor stod ikke samme mannen i klasserommet vårt uka etter? Dere skjønner hvor jeg vil, de overlevende narkosyke er en samfunnsressurs. En helhetlig god avrusning og et verdig ettervern er grunker spart for samfunnet. De tidligere syke må på banen - bli tatt på alvor - og inn i skolen. Organisert fast opplegg. Hver klasse. Hvert år. Det må da være mer samfunnsnyttig enn gå med bøyd nakke tilbake til tryggheten i dopen.  

 

Det underlige er at jeg fra flere kilder har hørt at tidligere narkosyke kan ”se” hvilke unger og ungdommer som er i faresonen. At det finnes en sans eller et atferdsblikk hos en tidligere narkosyk som vanlige folk ikke besitter. At han kan fange opp ”faresignaler” hos våre barn i et klasserom eller på en skolefritidsordning. Som far vil jeg gjerne vite om mine barn bærer slike ”tegn”. Den tidligere syke må gjerne til og med ta feil. Uansett ville det skjerpe mine sanser. Du er velkommen på jobb Jonny Heroin. En situasjon alle vinner på. Han kunne jo berga om så bare en. Kanskje din datter. Eller min sønn. Det hadde vært verd alt. 

 

En meget klok sjef av meg i Bymisjonen har brukt en svært god lignelse på denne problematikken. Den er omtrent slik, noe dramatisert: En ung gutt kommer ikke ned fra fjellet etter en speidertur. Etter 4 minutter er det politi og hjelpekorps med 20 frivillige i manngard for å lete etter gutten. Ved foten av fjellet står TV-kommentatoren og melder direkte fra leteaksjonen. Dagen etter er den savnede gutten på forsiden av alle aviser. Samtidig vet man at om den samme gutten forsvinner i storbyen, skjer det egentlig veldig lite. Foreldrene sitter alene, ofte livredde for hva som kan ha tilkommet gutten. Alene i angsten, natt etter natt, kanskje kjennes det flaut å be om hjelp av andre. De skammer seg kanskje over at gutten søkte gata og spenningen der. De kjenner på den aller jævligste følelsen en foresatt kan ha for sitt barn. En følelse av hat og kjærlighet om hverandre. Kanskje dør han denne natten, gutten. Kanskje midt i byen uten at noen egentlig legger merke til det. Uten at det står i avisa. Han var også et av våre barn, en elsket sønn og bror. Et medmenneske med en demon i kroppen. 

 

Han jeg vokste opp sammen med, var ikke slik som stereotypien. Han hadde ikke knekk i knærne og skitne klær. Han var velkledd. Han hadde jobb og nabolagets vakreste smil. Av og til hadde han pene briller og et velstelt skjegg. Han hadde viten om mangt. Riktignok var han et par år yngre enn meg, men han var verdens beste håndlanger når jeg mekka på den første bilen. Han hadde ikke så mye nettverk igjen, men han ønsket kontakt og ville åpenbart indirekte lege gamle sår. Han hadde vært rusfri lenge og så positivt på fremtiden. Han var en støtte for andre i behandling. Demonen slo tilbake, og han klarte ikke motstå den siste lille fristelsen. Nå er han død. Meningsløst. To gutter på nesten samme alder fra øvre middelklasse. Samme forutsetninger i livet. Sterke søsken og kjærlige foreldre i godt nabolag. Vi mangla aldri noe, verken av gods eller godhet. Samme livsglede og utforskertrang. Jeg overlevde, og det forplikter meg. Et menneske kan ikke redde verden alene, men man kan rope ut noen advarsler, bidra til kunnskap om dette, og forsøksvis endre noen tanker i et ungt menneske. Det er i vertfall noe.  

 

Ja, jeg sa at han var vakker – og smart. Han hadde fått hvilken kjæreste som helst, hadde han ikke møtt og forlovet seg med den forlokkende Frøken Dop. Forlovelse ble til tvangsekteskap. Dette forholdet ble en hans siste vers. Hun tok livet av han til slutt. Han var på skilsmissens rand flere ganger. Han kavet og kjempet, meklet og sleit. Og han var like ved å klare det i siste separasjon. Men hun fikk viljen sin til slutt. Hun fikk hans alt, hans verdighet, hans smil, og til slutt hans liv. Hun gir seg ikke når døden skiller dem ad, men etterlater seg et krater av spørsmål uten svar, og den selvfølgeligste, mest irrasjonelle tanke av alle: Hva kunne vi gjort annerledes?  

 

Det kunne vi sikkert, og tanken vil alltid plage oss – særlig denne jula. Jula som blir hans aller nærmestes første jul uten han. Ingenting kan erstatte han, deres umistelige barn, bror, barnebarn og nevø. Vi kan ikke skjenke dem noe som lindrer smerten og tomheten, annet enn vårt nærvær. Men vi kan gi dem denne gaven: Å øke vår egen forståelse av hvordan denne demonen rammer. Å dele deres sorg på denne måten; at vi ser ekstra nøye etter våre egne barn, slik at dette ikke rammer dem også. Å la dem få vite at sønnen eller datteren ikke døde forgjeves; at noen har lært noe av elendigheten. Det er vel den beste hilsen i en fattig jul.  

 

Jeg lover å fortelle hans historie for å holde han levende, kanskje også historien kan avskrekke bare en. For historien hans kommer til å spyttes høylytt i trynet på den neste fjortisen på gata i Tromsø som forteller meg at litt speed ikke er farlig. For vi har ikke et eneste barn til å miste, har vi vel? 

 

I dypeste respekt for alle som sliter, med et ektefølt ønske om en litt bedre morgendag.

 

 

 

Om Eirik Junge Eliassen

 

Eirik Junge Eliassen er født i Tromsø i 1969. Etter lang fartstid som skuespiller har han nå tatt til på teologistudiene. Eirik Junge Eliassen ble i desember 2007 intervjuet av Nordlys. Les intervjuet her.