Jose “Chencho” Alas

Det er et faktum at den psykiske helse jevnt over er bedre i katolske land enn i protestantiske. Forklaringen er enkel: de har skriftestolene, vi har avskaffet dem for lenge siden. I avisa Vårt Land uttaler teologen, forfatteren og presten Per Arne Dahl: " synd ble umoral, den ble ytterliggjort.

 

På femti og sekstitallet sto det "kun til utvortes bruk" på medisinglassene, det er en veldig god beskrivelse av syndsforståelsen i samme tidsrom. Det ble helt feil. Vi mistet utgangspunktet som Jesus hadde. I Johannesevangeliet sier han: " Synd er at dere ikke tror på meg." En syndsforståelse hvor moralisme er utgangspunktet skaper et kjærlighetsløst fellesskap."

Per Arne Dahl hevder at han får mange reaksjoner fra barn og unge som ikke vil ha foreldre som "kule bestekompiser." De vil ha foreldre som det de er, nemlig foreldre, altså noen som er tydelige og som bestemmer hva som er rett og galt, og hvorfor noe er "synd." Dahl vil løfte "synden" og det påfølgende oppgjøret fram i lyset igjen. Han ønsker "synden" så stor at vi får tak i den, for der "synden" er stor, blir nåden desto større. Nåden sprenger fordommene våre i filler og dermed også vår sjølfordømmelse med påfølgende fordømmelse av andre.

 

Kan hende må til og med en anarkist som undertegnede si seg enig med Dahl når han lurer på om vi har fokusert for mye på "alminneliggjøringa" av Gud, og at det er blitt for lite forskjell mellom menneske og Gud. Der hvor Den hellige ånd får større plass (hellig betyr på hebraisk ”atskilt fra”), der kommer mennesket til sin rett, og Guds nåde uendelig stor, for det er så mye vi egentlig frelses fra. Når synden blir så liten, blir det så lite vi frelses fra. Den som "får det rett" med Vårherre og er tilgitt mye, elsker også mye. Kjærligheten forløses og forøkes. Per Arne Dahl har etter min mening rett når han hevder:" Det er rett og slett helsefarlig å synde, vi tar skade på vår sjel om vi synder uten å skvære opp. En mann sa til meg at det er enklere å gå til psykolog og bearbeide skyldfølelsen enn å reke ut hånda til naboen og si "sorry!" eller å ringe til broren sin og innrømme at han gjorde galt i arveoppgjøret. Bekjennelse og tilgivelse utløser glede!"

Det er tankevekkende når Dahl hevder at han neppe tror det er mer enn ti prester som har fått besøk av en som vil bekjenne sine synder. Fenomenet skriftemål er blitt "en museul greie" vi har overlatt i sin helhet til den katolske kirke.

Vi trenger en "botsvekkelse" i gamle Norge. Den trenger vi uavhengig av tro, politiske holdninger eller andre overbevisninger. Vi trenger noen å snakke med, noen å bekjenne vårt innerste til, noen vi veit tier og som vi stoler på. Det trenger ikke nødvendigvis være en prest. Gode sjelesørgere har vi overalt. I mellomtiden har undertegnede mer enn en gang i tankene sett meg sjøl i den katolske kirke. Men Jomfru Maria og troskap mot Paven passer liksom ikke en anarkist. Men det er dog en annen historie...

 

 

Om Jose “Chencho” Alas

 

Katolsk prest fra El Salvador som arbeidet med fattige i El Salvador mellom 1961-1977. Katolske prester ble i løpet av ’60 og ’70 tallet forfulgt av diktaturet i El Salvador. Chencho ble i 1970 kidnappet, dopet ned og forlatt naken på en fjelltopp. Han overlevde mirakuløst og fortsatte sitt arbeid med de fattige. 12. mars 1977 ble presten Rutilio Grande drept etter å ha talet mot regimet og 25. mai gikk Alas inn i et 15 år langt eksil. Biskop Romero ble drept 24. Mars 1980 og ble fulgt av en 12 år lang blodig borgerkrig.

 

Chencho fortsatte sitt arbeid for de fattige i Sentral Amerika fra sin eksiltilværelse og returnerte til El Salvador i 1992. Han var med å starte organisasjonen Foundation for Self-sufficiency 1996.

 

Les mer om Jose "Chencho" Alas

Les mer om krigen i El Salvador

Les mer om Foundation for Self-sufficiency