Kunstnerisk gjengivelse av HIV viruset (Los Alamos National Laboratory)

Så her var vi, i en liten turistby, Vilanculo, i Mosambique. Kjæresten og jeg hadde leid oss et

dobbeltrom på andre siden av byen vekk fra resten av gjengen vi reiste med, for å endelig få litt privatliv. Jeg gikk bort til det lokale supermarkedet for å kjøpe kondomer, men kunne ikke finne noen der. Jeg spurte sjefen (hvit dame med tydelig SA aksent), hun sa de ikke hadde. “Det er ikke noe sted her i byen som selger kondomer”, sa hun. Først tenkte jeg bare at dette måtte være en del av universets store plan for å sabotere sexlivet mitt. Men så begynte jeg å lure på hva slags by dette var. Midt i tjukkeste HIV-land og ingen selger kondomer. Hvilken arroganse!

 

I Swaziland kan man finne kondomer overalt. Og når jeg sier overalt, så mener jeg overalt. Alle backpackers har dem, det offentlige biblioteket har dem, til og med banker har dem. Gratise kondomer er finansiert av Society for Family Health. Og selv om du kjøper dem så er de sterkt subsidiert og koster 2,50 (NOK) for en 3-pack. Og de selges overalt, dagligvare, barer, restauranter. Jeg har tatt busser med klistremerker som sier “jeg er en trygg sjåfør, jeg bruker kondomer”. Nede i byen er det store billboards som sier “Casual sex kills”.

 

Selv om skola mi utviser elever som har sex på campus, så kan man fremdels gå til helsesøstra og få gratise kondomer og være beskyttet av tausehetsplikten. Rektorn får klager fra rasende foreldre som sier at han sender forvirrende signaler, han forsvarer seg med at “ja, vi utviser elever som har sex på campus, men det ville være uansvarlig av oss å ikke oppfordre elever til å alltid bruke kondomer”.

 

Aids båndet er overalt, som store veggmalerier i byen, i butikker og på busser. Jeg har har en pin med aids båndet på, på veska mi. The Young heroes challenge (som prøver å samle inn penger for å sponse skolegang for foreldreløse barn, delvis drevet av Waterford elever) selger dem. På bunnen av åsen skola mi ligger på, er det en gravplass venstresida av veien, og en SOS barneby på høyresida. Hvilken smerteful ironi!

 

Er det langt igjen til målet om at Swaziland ikke lengre skal være et land dominert av HIV og AIDS? Selvfølgelig. Er Swaziland på vei? Helt klart! Det er masse ting som står i veien for dette målet: inkompetent regjering, fordommene, fattigdom, skammen, mangel på informasjon, økonomi. Men gratise kondomer i tillgjengelige for alle som vil ha dem! Dette høres jo for godt til å være sant, og det er det også. Jeg beskriver her Mbabane, det urbane Swaziland. Landsbygda er en helt annen sak.

 

Det handler egentlig om det gamle spørmålet om høna og egget. Hvis Swaziland kunne løfte seg opp av fattigdommen så ville man også kunne håndtere HIV og AIDS bedre. Men kan Swaziland løfte seg ut av fattigdommen uten å først kvitte seg med HIV og AIDS? Swaziland er ikke noe fattig land, vi er bare tynget av denne epidemien.

 

Men i motsetning til Vilanculo, så ser jeg håp for oss. Det er håp i hvert eneste aids bånd, og alle som snakker om HIV og AIDS. Jeg håper jeg får se den dagen når dette fantastiske landet er HIV fritt. Jeg vet det er mulig!

 

Om Sigrunn W. Solbakk

 

Sigrunn W. Solbakk er fra Brønnøysund og studerer ved United World College i hovedstaden Mbane i Swaziland. Hun er Globalis-korrespondent. Raseri.nu har fått tilgang og tilatelse til å publisere Sigrunn W. Solbakks blogg fra Swaziland. Sigrunn er ett år ut i sitt to årige opphold og vi vil publisere hennes blogger opp til dags dato.

 

 

 

Relevante lenker

 

Sigrunns Globalis-blogg

 

"Ward 8 - De forlattes korridor" - Swaziland - Reisbrev/Artikkel av Sigrunn

 

"7 dager i mitt nye hjem" Swaziland - Reisebrev/Kultur

 

"En ting Swaziland i hvert fall gjør riktig" - HIV - Reisebrev/Kommentar

 

"Hvorfor man burde legalisere marihuana i Swaziland, men ikke i Norge" - Legalisering/Swaziland - Kommentar