"Det handle om å leve," synger Kine Hellebust. Som mennesker opplever vi at at vårt liv går i faser, av og til litt opp og av og til litt ned. Hva gjør vi utav livet og hva gjør vi for hverandre? Dessverre lever mange mennesker uelsket. Du ser det på ansiktene deres. Og dette preger samfunnslivet vårt, omsorg og varme må mange kjøpe seg hos terapeuter.

 

Det er naturlig å vise følelser, åpne seg, fortelle om det som rører seg inni oss, og dele det med andre. Så opplever vi en dag at denne åpenheten brukes mot oss, at det beint fram ikke lønte seg å være åpen. Så blir vil kloke av skade og lukker oss. Vi blir mer påholdne med å vise følelser, vil blir kaldere inni oss. Og når vi får spørsmålet om hvordan vi har det, svarer vi helt selvfølgelig: Takk, bare bra" For det er jo det vi tror de forventer av oss de som spør. Til slutt trur vi på livsløgna vår sjøl. Vi lærer å leve uten kjærlighet, men med et smil på leppene. Og dagene går, uten begynnelse eller slutt.

 

Vi ser det i den vestlige kulturen, i erstatningene for kjærlighet og varme. Jaget etter å bli underholdt, jakt på karriere og framgang, og i den økende materialismen og jaget etter opplevelser. Vi må for all del overdøve at vi kjenner uro inni oss. Følelser er mange av oss redde for, de avslører oss og gjør oss sårbare overfor omgivelsene.

 

Især ser vi dette i ungdomskulturen. Den eneste måten de kommuniserer på i mange ungdomsgjenger er via grov fleip. Rusmisbruk blir alternativet til det de lengter etter, å bli elsket og å elske. Frostskadde tenåringer tør ikke innrømme sine svakheter overfor hverandre, i stedet kommer de med fleip og slengbemerkninger.

 

Hvor har så tenåringene lært at det skal være slik? Det ligger i den voksne kulturen der vellykkethetskravet er så stort at det drukner det menneskelige.

 

Bare se på arbeidsplassene rundt om. Vi stresser for stadig større økonomisk vekst som det gjaldt å løpe med hundremetersfart mot våre egne graver.

 

Kravet til stadig bedre karakterer gjør det samme. De som taper i kampen overlater vi til sosionomer, psykiatere og andre profesjonelle medmennesker. Og enda undrer noen seg over at sjølmord blir stadig mer vanlig blant unge mennesker.

 

Vi ser det blant pensjonistene og. Arbeidet var alt de hadde å vise til her i livet som kunne bevise at de var noe de og, og så sitter de der og ser livet passere forbi.

 

Skal vi overleve følelsesmessig i denne følelsenes ulvetid, må vi gjøre noe fundamentalt annerledes. Å elske sin neste som seg sjøl er mer enn fraser fra en som gikk omkring og gjorde godt mot menneskene for over 2000 år siden. Vi må bry oss om hverandre, vi må våge å åpne oss, våge å bli såra og skuffa, og å gi uttrykk for det.

 

Dikteren Hans Børli sier det slik: "Å ja, vi lever sies det. Vi lever som når det snør i havet tusen nautiske mil fra land."

 

Kjære medmenneske: Du er verdifull, ingen er som du, og ingen kan erstatte deg. Du har noe verdifullt inni deg som ingen andre har. Kom ut, kom fram, la kjærlighetsløse dager bli til varme dager, om det skulle innebære så vel sorger som gleder.

 

 

Om kunstneren bak "Utdrivelsen"

 

Elling Reitan fikk sin formelle Kunstutdannelse fra Nerdrum-Akademiet.Ved universitetet studerte han litteraturhistorie og filisofi. Kunstnerisk har Reitan funnet sin uttrykksform i en kombinasjon av det abstrakte og det naturalistiske med elementer av surrealisme. Bildet kan mann finne i Galleri Sjøgata i Bodø.