Vi har fått tilgang og tilatelse til å publisere Sigrunn W. Solbakks blogg fra Swaziland. Sigrunn er ett år ut i sitt to årige opphold og vi vil publisere hennes blogger opp til dags dato (Administrator)

 

FN-sambandet har gitt meg denne bloggen av to grunner. Grunn nummer 1 er at jeg i 2006 satt i ungdomspanelt på fn.no. Grunn nummer 2 er at jeg for tiden befinner meg i Swaziland, hvor jeg skal gå på United World Colleges de neste to årene.

 

Hvis du i dette øyeblikk strekker deg etter atlaset for å finne ut om det virkelig finnes et land som heter Swaziland, og om det i så fall ligge ved siden av Langtvekkistan, så er du unnskyldt. Jeg hadde aldri hørt om det før jeg søkte til UWC jeg heller. For spare energien det tar å slå det opp så kan jeg jo fortelle at det er et bittelite land (man kunne fått plass til 22,19 Swaziland i Norge), som ligger på grensa mellom Sør-Afrika og Mosambic.

 

Så hva sier folk når du forteller dem at du skal flytte halveis rundt kloden, til at land de aldri har hørt om før? Jeg hørte alt fra «kan jeg få være med?» til «hvorfor vil du reise ned dit til alle svartingene?». Den ene bestemora mi skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan holde meg hjemme i Brønnøysund, mens den andre bestemora mi gleder seg til å få “brev fra Afrika”.

I måndene før jeg dro merket jeg hvor mange Afrika-eksperter det var rundt omkring. Hvordan de visste så mye om Afrika er uklart, men eksperter må de ha vært, de snakket i hvert fall som om de var det. De viste alt, og delte med glede sin kunnskap med meg. Jeg ble fortalt om alle vaksinene jeg måtte ha, om all malariaen og om all elendigheten.

 

Det er ingenting som skremmer folk som reiser til Syden hver sommer mer, enn å dra til et sted som ikke lever av turisme. Jeg kaller Grand Canaria for kunstig, og Swaziland for eksotisk. De kaller Grand Canaria for eksotisk, og Swaziland for skummelt. Det første charterfolk spør om er «er det mange norske der?", hvorpå jeg svarer at «hvis jeg ville se norske folk så kunne jeg bare ha blitt hjemme». Tanta mi spurte meg om det var noe slags misjonsgreier jeg skulle gå på, om skola var bygd av misjonærer. Ja, for det er jo helt utenkelig at det finnes skoler i Afrika, hvis ikke misjonærene har bygd dem.

 

«Jeg kjenner en som har vært i Afrika» sa mora til en venn av meg. «Å ja», sa jeg, «hvor hadde han vært da?». Jo, han hadde vært i Kongo. Jeg påpekte at Kongo var et ganske langt stykke unna dit jeg skulle. «Nei, men det er det samme i hele Afrika», var svaret jeg fikk.

 

Så jeg håper FN-sambandet er klar over hvilken allsidig skribent de har skaffet seg. Jeg kan skrive, ikke bare om UWC og Swaziland, men også alt annet i Afrika. For hvis man skal tro det man hører, så er jo ingen forskjeller på dette enorme kontinentet. Det finnes de som gjør det til et poeng å skille mellom østkant og vestkant i Oslo, og som aldri ville finne på å omtale Tyskland og Frankrike som en enhet, selv om de er naboland, men som konsekvent snakker om Afrika som et land og ikke som en verdensdel med hundrevis av forkjellige kulturer.

Jeg sier det, uansett hvor lenge jeg bor i dette landet: jeg skal aldri bli en Afrika-ekspert!

 

 

 

 

Relevante lenker

 

Sigrunns Globalis-blogg

 

"Ward 8 - De forlattes korridor" - Swaziland - Reisbrev/Artikkel

 

"7 dager i mitt nye hjem" Swaziland - Reisebrev/Kultur

 

"En ting Swaziland i hvert fall gjør riktig" - HIV - Reisebrev/Kommentar

 

"Hvorfor man burde legalisere marihuana i Swaziland, men ikke i Norge" - Legalisering/Swaziland - Kommentar