"Individet skal fortløpende forme sin egen identitet og fortelle omverdenen hvem det vil være. Vi blir målt mot våre egne idealer, og måler andre mot deres. Vi blir like eksponert for andres granskende blikk som vårt eget."

 

Ordene tilhører professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i et foredrag på shizofrenidagene i Stavanger i 2005. Aldri har så mange drevet hensynsløs rovdrift på seg selv. Det blir til smerte, var professorens treffsikre diagnose på vår postmoderne tidsalder. Han viste i foredraget sitt til at vårt samfunn har flyttet fokuset fra fellesskapet til det ene individ. Felles verdier som forståelse og forbilder er svekket. Individsentrering og medieskapte idoler har tatt over. Resultatet er ikke til å ta feil av: Normforvirring, tap av mening og normoppløsning.

 

Det store spørsmålet blir hele tiden om vi lykkes eller mislykkes. Alt blir spørsmål om vinning eller tap. Prisen blir psykiske lidelser. Kravet er at vi alltid er i bevegelse framover, vi skal alltid gripe initiativet og nytte egne ressurser optimalt i enhver tenkelig og utenkelig situasjon. Vår frihet er i ferd med å gå over i tvang. Filosofen Sartre og professor Vetlesen har rett når de hevder vi er "dømt til frihet." Den nye postmoderne filosofien finner vi i rikt monn i arbeidslivet. Effektivitet, tilgjengelighet og omstillingsevne er stikkord. Skillet mellom arbeidstaker og privatperson uviskes mer og mer, noe som illustreres med alle hjemmekontorene rundt om.

 

Og fritiden? Jo, der skal det også ytes maksimalt når vi kommer slitne hjem fra jobb. Nyttetanken er forlengst kommet også her. Og arbeidsgivere henger seg på hvor de for eksempel mer enn gjerne tipser arbeidstakere om at de kan trene på treningsstudioer i fritiden.

 

Det verste er at nytenkningen trenger inn i vårt følelsesliv. Tidsånden krever en utvendig forståelse av følelser i motsetning til berørthet. Vi tar forbehold, kalkulerer på hvor mye vi vil investere i forhold, og går inn og ut av dem som passer oss best i øyeblikket. Det å vise tillit er farlig og kun for naive personer. Det beste er å være kynisk framfor sårbar. Problemet er bare at(det veit vi psykiatere, psykologer og sosionomer) vi mennesker innerst inne alltid er avhengige av våre følelser og dypest sett er sårbare. Men når det hele tiden stilles krav til ytelser, så blir den grunnleggende tilliten truet.

 

Vi er vår egen lykkes smed, enten vi tror det eller ei i det "postmodererne vellykkethetshelvetet" vi er i ferd med å skape for oss selv. Ansvaret for såkalte taperes skjebne overlates fra samfunnet mer og mer over til den enkelte og dennes ansvarsfølelse. . Vi får amerikanske tilstander også her.

 

Tilleggsstraffen for tapere er skammen. De som ruser seg gjør det for å mestre egen smerte. Og ikke minst er det ert fortvilt forsøk på å bli sete.

 

Vinnerne da? Er de lykkelige? Vel. De vet jo hele tiden at de må vinne på nytt, ellers glemmes de. Laurbær på veggen gir liten gevinst i en postmoderne tid. Og vinnerne veit at det avkreves om mulig enda mer i fremtiden.

 

Som mennesker må vi snart forstå at total valgfrihet er " nuts." Tilværelsen er avhengighet, sårbarhet, dødelighet og eksistensiell ensomhet. Vi må kjenne på vår egen sårbarhet og ikke minst. feilbarlighet. Alle rammes: Av død som inntreffer, samlivsbrudd osv. Da må vi ruste opp vårt eget følelsesliv på en for sjelen naturlig måte. Gjør vi ikke det, men velger den postmoderne veien videre, fører det til aggresjon. Andre blir syndebukker, parasitter, folk som står i veien for selvrealiseringen vår. I virkeligheten er denne selvrealiseringen i beste fall det vi kan kalle "halvfascistisk."

 

Vi blir lett maktesløs når vi hører om arbeidsplasser som nedlegges på grunn av internasjonale konkurranseforhold i kapitalismen. Men vi må ikke akseptere at negative krefter får mer makt basert på avmakt.

 

I Vesten og i Norge har vi prøvd å få kontroll med så vel den indre som ytre natur. Men hva gjør vi når katastrofer inntreffer, kriser og smerteopplevelser inntreffer og som ubønnhørlig vil åpne øynene våre? Vi er aldeles ikke på vei mot usårlighet. Metodene våre skaper nye underklasser. Velstanden vår er basert på utbytting.

 

Spørsmålet vi må stille i 2007 er: Vil vi fortsette den negative postmoderne utviklingen, eller vil vi som nasjon velge en annen vei? Dette frie valget er vi faktisk dømt til.

 

 

 

Om kunsteneren bak verket "Speil"

 

Irena Jovic (f.1973) er oppvokst på Engavågen i Meløy. Hun har sin bakgrunn fra kunstakademiet i St. Etienne i Frankrike. Hun har også gjennom flere år vært i lære under Odd Nerdrum, og er vel den eneste elev som har stilt ut alene sammen med Nerdrum. Kunstverket med flere er å finne i Galleri Sjøgata.