Det er bedre å dø stående enn å leve et liv på knærne (se notat), skal man tro gudfryktige nord-norske kystfiskere. Det er i hvert fall fortsatt noen få som enda lever sitt liv i knestående med garn og not og ”kaffiskvett med stomp og sirup på” som Erik Bye sang engang. Nå er det imidlertid langt fra godt å seile. Og den gamle gullsmed morgen solen har for siste gang hamret havet til et fat.

 

Det var en gang en vrangforestilling om at kysten trengte større og større båter. Store båter med enorme frysehotell fosset forbi fiskeværene med sin frosne fangst ombord. ”kor i pokker skal fesken hæn”? spør folk på det tomme mottaket i Vardø. Fisken og skipet ser de ikke igjen før den dukker opp som fiskepinner på Rema i Vardø etter at den har vært en rundtur i Kina. Der får arbeiderne tjue øre i timelønn for å skjære i gammel frossenfisk. I hildringstimen er det heller ikke lenger godt å seile.

 

En gang i framtiden vil den norske stat skamme seg som over hva de har gjort med kystfiskerne. De pisser godt og varmt i buksa nå der de sitter i stortinget, men det blir verre når de skal ut i frostnatta etterpå. Det første åndedraget er begynnelsen på døden for kystfiskerne som bare har en håndfull holmer igjen. Knapt et styrhus.

 

Med rasende fart tømmes lokalsamfunna for båter, fiskerettigheter og fiskere. Snart er det ikke lokalsamfunn heller, men en koselig liten spøkelsesby som Myksund i Vesterålen. De unge, de uetablerte, de som har lyst til å sette i gang med egen båt blir leilendinger i sitt eget rike. At det er forlokkende for en kystfisker å ta mot noen millioner for en fiskekvote, forstår jeg til en viss grad. Bedre feig enn ferdig. Alternativet er Fængsel og fortvilelse. I stedet for å være ute på havet å fiske blir kystfiskeren stengt ute. Han blir sittende i stua, deprimert og ser på ”hjelp deg selv tv” Mens han deretter står fram i en lokal bygdeoffer-avis med sine alkoholproblemer og depresjoner. Men det er ikke hans feil. Det er ikke hans feil, Fiskepinneminister!

 

Fisken eksporteres i all hovedsak til EU og andre markeder der den skaper arbeidsplasser. Fristende å spille av et lydklipp av Kirkvaag, Lystad og Mjøen om Torsken. ”Se torsken! se torsken! se torsken! Torsken kommer nåå!” Men det gjør den aldeles ikke!Vi ser ikke bare at fisken eksporteres, men det eksporteres mange tusen arbeidsplasser med fisken!! Kyststripa pisses og drites på og arbeidsplasser forsvinner og folket mister tidligere rettigheter. Vinnerne? Fiskeentreprenører, spekulanter og finansinstitusjoner? Gi meg en pause - Give me a break!

 

Rettsapparatet, det ondes problem, hertugene og haiene driver klappjakt på fiskere som henger ei sperre fisk for mye, eller som fisker femti kilo torsk mer enn den tildelte kvota. Eller en stakkars tysk turist med et par torsketunger for mye i kjølebagen i bobilen på tur fra Reine i Lofoten til Offenbach i Tyskland. Mens fabrikktrålerne seiler sin egen sjø til Kina, uten lik i lasta, men med tonnevis av fisk. Hvor er frihetens øyeblikk? Fiskepinneministeren vurderer å koble fra surstofftilgangen til kystfiskerne. Det er mulig døden er bedre enn frykten for døden.

 

En liten bande av redere skal få beholde nasjonale ressurser til evig tid. Til evig tid! Tar virkelig massene alltid feil? Til evig tid, det er lenge det.

 

Fiskepinneministrenes kall er ikke å skape en fiskeripolitikk som innebærer et bærekraftig fiskeri, produksjon og bosetning i Nord-Norge. Nei det er det pinadø ikke. Alle fiskepinneministre er opptatt av å sikre bankene sin del av pengene som er investert i den havgående fiskeflåten som samtidig gir finanskapitalen kontrollen over de enorme verdiene som svømmer i havet. Dette er puddelministre og puddelpolitikere. NB! Jeg har dog respekt for puddelhunder og puddelhundeiere.

 

Å ta denne flåten ut av fiskeriene ville jo bety at bankene taper penger - store penger. Kystfiskerens død nærmer seg med 20 meters bølgehøyde og det før hanen galer. Alle Fiskepinneministre. Jada, både den forrige som het Ludviksen, og den nåværende ministeren fra Finnmark og den kommende neste fiskepinneministeren etter det igjen vet at store deler av kystflåten er nedbetalt og har lite gjeld.  Kystflåten fisker den største og ferskeste fisken, den leverer fisken til produksjon lokalt, den skaper flest arbeidsplasser, den kjøper sine varer og tjenester i nærmiljøet. Det som blomstrer må også råtne. Råtne på rot!!

 

Fiskeriallmenningen har alltid blitt betraktet som en felleseiendom. Vel, den er ikke det lenger. For noen skarve år siden var den samlende verdien av norske fiskekvoter beregnet til nærmere 60 000 millioner kroner. Selvsagt må kystfiskeren dø. Dette er å rette baker for smed.

 

Se for deg en femtifots fiskebåt (ca. 14-15 meter) med et mannskap på to eller tre mann, vil få ca. 50 % av fangstverdien tilfalle mannskapet. Det er ikke verst. På en 30 meters båt (85-90 fot) vil fangstverdien til mannskapet ligge på ca. 35 %. Det betyr at båtens part sluker en langt større ressursandel av fangstverdien enn for de mindre båtenes vedkommende. Grå hår er tydelig dødens blomster også for kystfiskeren.

 

I 1989 var situasjonen så alvorlig at myndighetene den stoppet alt torskefiske. Bakgrunnen var at forskerne mente at torskestammen stod i fare for å bli nedfisket. Samtidig kollapset loddestammen. Alle Fiskepinneministre har i sin stortingsmelding om strukturtiltak i kystfiskerflåten valgt å fokusere på at det er for mange små båter i dagens fiske. De fleste kystfiskere dør av medisinen – ikke sykdommen.

 

De små i næringa kjøper hverandre opp og de større rederiene kjøper opp rettighetene til disse igjen. Alle reguleringer og bindinger fjernes, og noen få rederi sitter igjen med privat eiendomsrett til alle fiskerettighetene. Å gi fiskeindustrien full tilgang til ressurser er gjort før. Vi opplevde det innen oppdrettsnæringen fra 1990-tallet til i dag. Resultatet ser vi i dag. Pan Fish, Fjord Seafood, (Domsteinkonsernet). Enorme gjeldstyngende konsern. Selv ikke Pan Fish kan komme til himmelen uten selv å dø.

 

Bankene holder liv i de store trålerne, fordi banken har sikret seg den viktigste verdien, som er fiskerettighetene – kvotene. Det interessante er at disse kvotene er tatt ut av folkets kollektive eie. De fleste større båtene, særlig blant de havgående, men også blant kystfiskerbåtene, har installert fryseri om bord! Der legger de fisken som siden blir solgt via et frysehotell. Fiskerne får mer ved å levere til frysehotellene som sender fisken uforedlet ut av landet, enn ved å levere til de tradisjonelle fiskemottakene! Tiden er inne snart, kisten er låret.

 

Norges forskningsråd anslo for 3-4 år siden at den marine sektor har et utviklingspotensiale på 150 milliarder kroner årlig i 2020. Det er kampen om disse verdiene det handler om, og derfor samarbeider staten med bank- og finanskapital for å få privatisert fiskeriallmenningen. Mens legene strides dør altså pasienten. Det blir heller ikke VG som forteller oss om at kystfiskeren er død i sin nekrolog.

 

Dessverre er det ingen god avslutning på denne historien. Det er sjelden en nekrolog er artig, heller ikke denne over kystfiskerne. En død mann sladrer som kjent ikke.

Ikke all vin, ikke alle artikler eller bøker tåler å ligge. Noe surner og noe blir virkelig foreldet. Noen viner bør drikkes samme år og noen bøker bør leses samme høst. Helt sikker kan man ikke være.

 

Jens Bjørneboe skildret engang et rovdyr. Et likhetstrekk mellom kystfisker og pengegriskeri? Temaet til Bjørneboe var uansett om haien: Fra fødselen til døden jages haien av et uslukkelig begjær, av hungeren.

 

 

 

 

Notat

 

Sitatet "Det er bedre å dø stående enn å leve et liv på knærne" ("Es mejor morir a pie que vivir arrodillado") er originalt fra den kjente Mexicanske revolusjonæren Emiliano Zapata Salazar (1879-1919)

 

 

Om kunstneren Odd Helmersen

Kunstverket "VG og Uer" er av kunstneren Odd Helmersen. Han ble født i Lofoten i 1922 og er en av landsdelens mest folkekjære billedkunstnere. Kunstverket er å finne i "Galleri Sjøgata" i Bodø. For flere bilder av Odd Helmersen trykk her. (Bildet er publisert med tilatelse fra Galleri Sjøgata)