Selvtilfredse full av materiell rikdom suller vi rundt. Vi har alt vi trenger. Med våre oljesmurte, nyfriserte og slappe rumpeballers velstand som får utslett av kløende F-ord som fattigdom, fred og forurensing.

 

Den personlige selvhevdelsestrangen i ulike medier og aviser er så stort og det samme er behovet for luksus og snobberi og fordi, jeg fortjener det holdning. Det tvangsmaterielle og det evig konformsøkende mennesket fortrenger enhver meningsberettigelse i dette Kiæmpers fødeland. Megetsigeriet er kraftig bitt av intetsigeriets. Akkurat som en huggorm som har hugget kraftig og hissig i ordene menneskelig varme, inkludering og samhold. Giften huggormen sprøytet inn er “realiser deg selv holdning”, følelseskulde og de kistefornøydes gift og egoistiske grådighet.

 

For ordens skyld: ”Kistefornøyd” er en beskrivelse av en mett forbrukermentalitet med en selvbedragersk tilfredshet som lider av en indre tomhet. Tomheten slukkes noen minutter ved å kjøpe seg materielle ting til sin arme utpinte, moderne, halvdeprimerte og forpyntede sjel.
 
”Klodens planeter ramler nok ikke ned med det første” sier den kistefornøyde mens han selvtilfreds lener seg bakover i stolen med fingrene i kors over sin vom, mens ribbefettet renner nedover de fete bollekinnene. Han skyller det hele ned men en likegyldighetens Linie Akevitt og mørketids-øl og raper sitt vektløse tilfredse og tomme rap. Kistefornøyd er han – selv om mannen i grunn er død. Død på en annen måte riktignok, men han spreller og raper allikevel. Den som lever med magen skal ende med tiggerstaven.

 

Tross denne mannens altfor tidlige død. Det handler om å gjenopplive selve livet kjære leser!
Oppgjøret med seg selv, mett av dage eller ikke. Hva vil individet utrette mens han er på denne planeten? Sove-spise-kjøpe-drite-jobbe-klepå-kle av?

 

Ja visst faen er det er smertefullt å erfare av livserfaringene at livet selv er uten den mening, enn den du selv fra øyeblikk til øyeblikk er i stand til å skape gjennom dine egne handlinger og at du selv ikke er noe annet enn et produkt av disse handlingene. Det gjelder ikke bare å være i en travel hverdag å bestemme seg for hva man vil gjøre eller å la være å gjøre. Det er snakk om å velge sin egen personlighet og individualitet.

 

Dessverre er døden i kontrast den siste ektehet i hverdagslivets likegyldige busstur til Grogn. Har man i årevis vært kistefornøyd hvis man søkte trøst i den nye religionen, fotballen med sine samme sanger, samme menighet, samme 11 disipler som vi leser om i bibelen? En bumerangflukt fra virkelighetens samlebånd.

 

Forresten hva er sykt og hva er normalt i samfunnet 2008? Samfunnet eller advokaten? At en kjendisadvokat forsvarer et overgrep mot mindreårige, eller et tåkete samfunn kun reagerer på slike perverterte stimulanser for å våkne fra pilletåka? Er det det som skal til for at hele Norge beveges eller reagerer? Da er samfunnet sykt. Meget sykt!

 

Kistefornøydhet – en mett forbrukermentalitet med en selvbedragersk tilfredshet som lider av en indre tomhet.  

 

Mennesket er blitt en bruk og kast gjenstad som tømmes på søppelhaugen. Menneskelig seksualisert og materiell forbruksvare til gjenbruk som den evige hund rundt søplekassene om natten. Bak varehyllenes eldorado-horisont er det lite annet enn åndelig og uthulet tomhet for våre nakne, bare og falske selvbilder. Ung, moderne og kistefornøyd. Tankeløshet og rasefordommer gir oss mer mellomgulvkløe og allergisk åndelig hemoroideutslett. Vi vil ha glamour, plasmaskjerm, puppepop og slankehysteri. Samleiefornøyd vil vi være 24/7. Og aller helst liker vi å dra det opphøyde ned i støvet akkurat som grisen med perlene. Å mene noe om noe er den nye samfunnspesten.

 

Vi vil ha det som en bekjent uttrykte i en SMS her om dagen: ”Vi vil ha intervju med lykkelige feite livsnytere, usunne matoppskrifter, reportasje fra årsmøte i anoreksiforeningen, amputerte pornostjerner og pupp-helsespalten som garanterer Diabetes 2”Av og til er ord og salmer uthulet og lekk som en sprukken kokosnøtt.

 

Ting og varehungeren i fettsuger-bruk og kastsamfunnet kjenner ingen grenser mens retten til en verdig alderdom bare besvares med et lett paralysert hakeslepp, mens den samme mannen finner fram fjernkontrollen og mates optisk fra tv-alterets enveis audiovisuelle tale. Men vi er ikke frarøvet muligheten til å protestere! Samfunnspesten.

 

Kistefornøyd allikevel, født fritt men lever et liv i lenker, likhetens lenker, blåkopiens lenker og intetsigeriets tyranniserende lenker!

 

NRK3-Mamma, DVD-pappa, mp3-bror og CD-søster, video-onkel. Ubrukelige livsmodeller for barn dessverre i vår teknooppdragelse av naturtro mennesker. Et tragisk og totalt bunnnivå. MaDonalds-mammaer og pappaer vil ikke ha en annen dal enn jammerdalen.

 

Kistefornøydhet – en mett forbrukermentalitet med en selvbedragersk tilfredshet som lider av en indre tomhet.

 

Det er vanskelig å unngå trendanalytikere og samlivsterapeuter i diverse Avisblad. Alle skal de hjelpe mennesket som ikke klarer å tenke selv lenger. Kameralinsen må knuses og noen må sprenge catwalken til helvete mens vi danser forbrukerdansen og synger våre levestandardvers mens vi pakker i oss cola, burger, flatskjerm, Hjelpdegselv-tv mens vi hører på intetsigeri-revyen på P4 mens vi legger på et tykt lag med parfyme, foundation, rouge over hele smørja for å fjerne lukten av normalitet og menneskelighet. Før svettpungene og proteinmonstrene inntar treningssentrene som avlaster takeaway-frossenpizzagenerasjonen over sin store og kastrerende ulykke i livet – Vekta.

 

Livsnytersosialistens hånd løftes ikke mot overflatedyrkelsen og masseproduksjon av indre tomhet av dårligste merke.. Dette er dansen rundt gullgribben. Å leve og kjempe het det visst en gang. Hva gjør en døende ild på siste verset? Jo den koker ildsprutende glør!

 

Menneskers livsprosjekter avhengig av de proffe makthavere, de dominerende normgnålerne, deres kvasisynsing og gurglevann ideologier. For å gjennomføre våre liv må vi stadig forsvare oss; i familien, på jobben, i kameratkretsen og for tilfeldige fremmede. Kampen for å være den en er, kan ta så mye tid og energi at vi knapt kommer i gang med å uttrykke hvem vi er før livet og foten er på gravkanten. Bedre det enn ”Den hælvetes kistefornøydheten”

 

Kistefornøydheten – fortsatt en mett forbrukermentalitet med en selvbedragersk tilfredshet som lider av en indre tomhet.
 
Norges kanskje best bortgjemte kulturskatt, bohemvisesangeren Terje Nilsen er kjent for å ta livet litt på hælen, som synger megetsigende, muntert og ironisk i sangen Ungan:

 

Når man ser på kor ungan
Vokse opp og står i
Kan man lur på om ungan
Nångang  får det som vi
Om det finns jobb
om det finns mat
om det e` boan` der vi bor
finns det fjell og fjord
og vatn og luft”

 

”Har vi fesk og potedes
Fins det blomster og trær
Fins det Ford og Mercedes
Finns det nyrørte bær
Framtida kan verk dyster
Når man sett å mugla førr sæ sjøl
Men æ håpa nu ungan
Hvertfall får sæ ei øl”

 

 ”Å ha det bra i varmen på en stamkafe
slår alt som finns
av fete slott
jada, jada
verden e` en jammerdal
men øl` e i hvert fall godt”

 

Teksten handler om forbrukermentaliteten til unge, den handler om Det enkles verdi, det handler om nærhet, den handler om jaget i samfunnet og om globalisering og forbrukshysteri og mangel på menneskelig varme i vårt samfunn. Det handler om menneskelighet i motsetning til en del intetsigende kastratpoptekster som spilles på pupperevykanalen til musikk-kanalen Voice.

 

 Ja, dette innlegget er mitt testamente over likegyldighet og intetsigeri også kjent som kistefornøydhet.

Det samme kistefornøyde samfunnet har også utviklet en unnvikelsesmentalitet ettersom mennesker i dag bruker mesteparten av sin tid på kommunikasjon med mennesker på facebook, nettby, chatterom, sms, e-post, internett for å formidle tanker. Man snakker ikke lenger direkte med mennesker og det fører til et kaldere og et mer unnvikende samfunn. Som andre skribenter på dette nettstedet har poengtert før ”gi oss tilbake den brysomme nabokjærringa, den inkluderende nærbutikken og nærheten som kirkebakken representerte” de representer andre verdier enn nettsamfunnene.
 
Terje Nilsen sier også noe om unnvikenhet som også er et resultat av nettsamfunn, på sin siste plate, Portrett:

 

”Æ kunn gått rett forbi
Latt som æ hadd dårli tid
Æ kunn ha kika rett frem
Kunn ha huta mæ hjæm”
                      
Unnvikenhet er den rabatterte prisen vi betaler for nettsamfunnene. De er ikke et forhold mellom mennesker, men et forhold mellom pølsefingre og tastatur.  Sangen til herr Nilsen handler også om menneskelig kontakt.

 

Det er en helt annen skål at hvis vi ser omtrent 100 år fram i tid har kanskje en by som Bodø to ting igjen av nevneverdig verdi. Vi kan bare tippe på SAS hotellet Terje Nilsen. En materiell og en menneskelig faktor.

 

Kistefornøydheten – en mett forbrukermentalitet med en selvbedragersk tilfredshet som lider av en evig indre tomhet. Når denne tomhetens begjær er fylt opp med hvadetnåer, dukker ett nytt begjær opp i kraniets innside som en refleks. Begjæret skriker: MER! MER! MER!

 

Jeg vet ikke om lykkelig fattigdom eksisterer, men hvorfor ikke?  Den kan i hvert fall gi hjernecellene litt farge under hatten. Fars hatt eller ikke. Den som ikke etterlater seg annet en penger dør iallfall fattig i skumringstimens blå` ballade her oppe i nord.

 

Relevante lenker

 

"Er vi selvskadere?" Kommentar av Arnstein Vada