De siste ukenes oppslag i media angående miljøpolitikk og den sviktende regjeringen er på mange måter en død debatt. Ikke fordi det er en dårlig og kjedelig debatt, men fordi det er en debatt med feil fokus.

 

Det debatten burde ha handlet om, er den skruppelløse missbruken av makt de store oljeselskapene utøver. Det den siste tiden har bevist er; er du stor nok, kan du gjøre hva du vil. Det er ettertrykkelig demonstrert gjennom hvordan StatoilHydro fikk ”lov” til å slippe ut 4000 tonn råolje rett i havet uten å måtte stå til ansvar. Norges nest største ukontrollerte oljeutslipp. Det var jo bare flaks at været var så dårlig at oljen ikke ødela flere hunder kilometer av unik norsk strandflora og fauna.

 

Men det som i øyeblikket opprører meg mest er ikke en oljedråpe i havet. Det er hvordan månelandingen til Norge blir trenert. Vi skulle utvikle og bygge renseanlegg for CO2 som deretter skulle selges til resten av verden. Slik skulle man redusere de globale CO2- utslippene med 25-30%. Vi var godt i gang med det helt fram til noen sa stopp, og hvem var det?

 

Massemedia har latt seg lure inn i ett sirkus som er regissert av Shell, Esso, Dong, StatoliHydro, Phillips med flere. ”Uklare meldinger og liten samarbeidsvilje fra regjeringen gjør det umulig for oljeselskapene å fortsette det videre arbeidet.” Med slike uttalelser flytter selskapene ansvaret fra sine skuldre over til regjeringen. Dermed kan de legge ned det ene prestisjeprosjektet etter det andre, og regjeringen sitter igjen med ansvaret.

 

Dette er for så vidt rett, regjeringen har et ansvar, men det ansvaret er ikke å rense gass og olje for Shell. Ansvaret er å stille krav til renhet og miljøvennlighet. Jeg mener regjeringen må sette krav til entreprenørene på norsk sokkel. Klarer de ikke å innfri. får de pakke sakene sine og forlate sine prosjekter i Norge.