En anonym bekjent av mæ som vi for ordens skyld kaller ”Helge-Hud”, fortalte mæ at ”Alle saker som inneholder ordet pupp er noe mann klikker på raskere enn svint.” Det er ikke slik at Helge-Hud går rundt og tenker puppis hele dagen lang. Men det er ikke langt i fra. Det er heller ikke slik at han er på jakt etter porno, eller forventer seg å finne sex. Den slags kan han få tak i på andre måter. ”Hva er det egentlig med pupper ”spør han seg? De finnes i alle tenkelige fasonger. Noen runde, noen lange, noen brede og noen smale. Noen er store andre er små. Ellers har man fargevariasjoner, forskjellige mykhetsgrader, silikon, tyngdeforskjeller, saltvann, push-up, pin up og non stop.

 

Forskning Helge-Hud selv har googla frem forteller at vår puppefiksering stammer helt tilbake fra apene. Underbevisst mener Helge-Hud at vi av naturinstinktan e innstilt på at mat = pupp.  Om et 700grams silikonpuppinnlegg inneholder mer næring enn andre bryst er vel tvilsomt. Da tenker jeg vi stopper vi der. ”Hei Hei groovisa!  Mitt navn e førræsten Pierre Syndenes og æ e ein liten hipster-wannabee”

 

Puppisan, boobies eller de mer kjente boobisan, er et slags kvasi nordnorsk-engelsk uttrykk for bryster som dukket opp i etterkant av den franske tv-serien Allo` Allo. Tv-Serien kom på Norske skjermer på begynnelsen av nittitallet. Pupper kan nok med rette betegnes som livgivende, da de fleste av oss begynner livet som brystsugende. Romus og Remulus som i det gamle Roma tok til takke med en, og må nok regnes til mindretallet av førstegangsdiende

 

Jo mer lik mannen kvinnen blir, desto større må puppene bli for å markere forskjellen. Et økende boobisfokus, fra glorete pornografi til myten om den uskyldsrene og hellige moderskikkelsen Maria, Jesu` Mor.

 

Pupper er tabubelagt. Noe som nok min kamerat Helge-Hud vil si seg enig i. Dette avslører igjen noe av brystets potensielle kraft og ekspansjonstrang. Brystets evne til å gi næring til barnet var ei stund den dominante betydningen til kvinnebrystet i disse kanter, krinser og trakter av landet. Andre gudinnefigurer har eksistert lenge, både før meg og Helge-Hud sin tid. F.eks den østerrikske og ikke helt ukjente Venus som kom fra Willendorf. En frøken som forøvrig levde 20.000 år før vår herre.

 

”Bryst-suging er mer kjent som enslags idealtilstand og er en mulig essensiell bidragsyter til menneskets grunnleggende emosjonelle og eksistensielle streben mot lykke og kjærlighet” tror seniorpuppeforsker Helge-Hud. Han mener det livslange «sug etter bryst» handler om den nære relasjonen til hans gode mor. Han mener videre at hans mor ikke hadde disse samme kastraksjonstanker av andre naturlige biologisk- forklarlige og sammensatte årsaka og sammenhenga.

 

Det beste instrumentet for å holde puppan i sjakk er selvsagt BH-en som de iltre feministene drev en omfattende brenning av tidligere på 70-tallet. Selv om brenningen er sterkt overdrevet sier den noe om hvor opprørende tanken om bryster i fritt fall kan være. Helge Hud benekter noe skumfrådende at den stive brystvorten bare er selve melkekrana. Helge Hud mener på en måte at boobisan er selve potensen i den kvinnelige seksualiteten.

 

Korrekt bh er helt essensielt da puppis hengende uten bh er et kjempetabu og atskillig mer fy og skam! Forestilling om at kvinnebryster har en nærmest forurensende virkning i offentligheten må dessverre vedlikeholdes av trauste Amme Cafe puppe-vokterne og puppe-politi.

 

Dessverre misbrukes nakne bryster og puppiser ofte i reklameøyemed spesielt for produkter med en mannlig målgruppe. Jeg har tidligere nevnt Helge-Hud som et eksempel. Denne overfokuseringen på puppis har delvis resultert i den feilaktige forestillingen om at «reklame-boobisen» eller ”reklamepuppisan” er representativt for en gjennomsnittlig puppis, og at menn generelt foretrekker kvinner med store bryster. (Reklame er som kjent en virksomhet som prøver å skape interesse for noe og styre folks meninger f. eks om boobisan.

 

Eksempler:
”Pupper minsker kreftfaren”
 ”Eldre får bedre syn av store pupper."

 

Ja! Noen klager over VG sine puppe overskrifter.
Ka e galt me dæm?

 

Noen klager over at reklamesamfunnet i tur og orden fører til beklagelige psykiske og fysiske konsekvensa for jenter og kvinner, som pga misnøye med egen kropp og utfører kirurgiske inngrep som kunstig puppeforlengelse/forstørrelse som igjen fører til forstyrrede sinn og som av og til havner i psykiatrien på bekostning av mennesker som Helge-Hud, i vår populærpuppe-poppe nasjon. For min del foretrækk æ nostalgi, Ikea og moderne design eller som æ kailla det ”One great mix” og da bi det kos i Peisestua…

 

Her om dagen overhørte jeg, Pierre Syndenes, en samtale mellom ”byboheman” på Pavilljongen i Bodø og æ siterer:

 

”Da livet i dette samfunnet på sitt beste er ufattelig kjedelig, og da ingen aspekter av samfunnet er relevant for kvinner, gjenstår det bare for politiske, ansvarlige, spenningssøkende kvinner å kaste regjeringen, eliminere pengesystemet, instituere fullstendig og automatisere rendyrkingen av Pupper.  For oss, som i en kort periode blir borgere av Puppehovedstaden i Nordland kan vi ikke la oss dvele ved bagateller i vårt silikonpuppe-pop-demokrati. Melodi Grand Prix, folkens! I Bodø-by! Melodi Grand Prix!!”
 
Jada, nei da, jeg vil ikke kalle dem dem den nye vinen, men heller den nye spriten.  Æ skjønte ikke helt ka de snakka om men, iallefall de snakket om det viktigste da, Grand Prix!!

 

Andre ekle, trendløse, illeluktende og dårlig kledde mennesker i Bodø mener at i populærkulturen er puppen stort sett enten gjort til et begjærlig objekt for det mannlige blikket eller er fremstilt med komikk eller latterliggjort på ulike i venstreintellektuelle kretser, og å latterliggjøre pupper, puppisan eller boobisan er ofte den beste strategien for å ufarliggjøre nettopp puppisan og boobisan. Vel, æ sier uansett:
  
La oss ønske Lene Alexandria til lykke med sin filosofiske sang i Grand Prix Bodø, en ettertankens sang. Også på en måte en slags mytisk sang med det fengende navnet Silicon Valley!