"

LO ble startet i 1899 med navnet ”Arbeidaranes faglige landsorganisasjon i Norge” for å kjempe mot undertrykking og for rettferdige forhold for arbeidstakere. Siden da har vi både vunnet og tapt mange store og små slag mot arbeidsgiverorganisasjonene, som har vært her omtrent like lenge. Hva sitter vi så igjen med etter alle disse årene med kamp mot arbeidsgiverne?

 

Veldig mye faktisk. Selv om mye kan sies om likestilling og fattigdom i Norge, så kan vi ikke unngå det faktum at vi lever i det beste landet i verden, på den beste tiden vi kan. En vanlig mann med en normal inntekt har i dag råd til fø en familie og kjøpe et hus som etter en rimelig tid (30 år?) er nedbetalt. Og enda har han eller hun penger til flatskjerm, pc og hytte.

 

Faktum er det at vi har det veldig bra som følge av de kampene som er gjort i all hovedsak av LO i disse 109 årene. Men hvor bra synes våre motstandere i arbeidsgiverorganisasjonene vi har det? Veldig bra? For bra, kanskje?

 

Problemet vi har i organisasjonene i dag er ikke mangel på organisering. For i dag er det ingen problemer å snakke med en nyansatt i en hvilken som helst bedrift og fortelle han om alt organisasjonen har gjort og kjempet for til nå, for ikke å snakke om alle fordelene man får i forhold til forsikring og sparing ved på være medlem i fagorganisasjonene. Så vi får organisert de fleste. Jeg skal ikke her gå inn i problemene rundt sosial dumping og utenlandsk arbeidskraft. Der er ett problem som ikke mange snakker om, eller kanskje ikke mange er klar over: Rekruttering til styre og stell i organisasjonene.

 

Jeg begynte min tid i kommuneforbundet, jeg gikk etter en tid over til Transportarbeider-forbundet og er per i dag organisert i El & It forbundet, og har hatt verv i alle tre, i tillegg til LO-ungdom. Jeg har vært organisert fra første dag jeg begynte i min første sommerjobb. Da jeg ble valgt inn i min første tillitsmannstilling, som ikke var lenge etter jeg begynte i fast jobb etter skolen, undret jeg meg over en ting i alle styrer jeg har sittet i: Alle har vært eldre enn meg. Jeg trodde dette var noe som ville gi seg ettersom jeg ble eldre, men med noen få unntak så har dette fortsatt hele min tid i organisasjonen. Det er rett og slett ikke noe som engasjerer ungdom på samme måte som det engang var. Kanskje var dette problemet til stede allerede da jeg takket ja til å være styremedlem engang for lenge siden. Men faktum er at i løpet av mine 12 år i gamet i tre fagorganisasjoner, har jeg sett styrene bli eldre og eldre. I flere av fagforbundene sliter de så med å opprettholde ungdomsverv at de velger å flytte på, eller overse aldersbegrensingene når nye styrer skal velges. Det jeg vil stille spørsmålstegn ved er: Er dette rett og slett latskap fra ungdommen? Eller er det en langsiktig taktikk fra arbeidsgiverne?

 

Hvis det er latskap fra ungdommen må jeg si at jeg forstår dem egentlig godt. Etter endt utdannelse kan hvem som helst, nesten uansett karakterer og praksis få en jobb som vil betale dem godt nok til å betale for både barn og hus og et normalt liv med ting som vi tar for gitt, men som i utgangspunktet er luksus som tv, bil og pc. De trenger rett og slett ikke slite noe særlig for å få alt dette, det er noe som nesten er forventet at alle har når de begynner i jobb. De trenger rett og slett ikke å krabbe opp på barrikadene å stå opp mot overmakta for å sørge for at de og deres barn får det de trenger. Det er jo tross alt ubetalt ekstraarbeid som går utover deres fritid og familietid, og det er å kjempe for ting som kanskje ikke berører deres tilværelse på mange år.

 

Er det en langsiktig taktikk fra arbeidsgivernes side må jeg også si at jeg forstår dem godt, selv om jeg ikke liker det jeg ser. Gi arbeidstakerne det de vil ha og fokuser på ting som ikke fenger ungdom og overbeviser fotfolket om at så bra som de har det nå, kommer det alltid til å være. Gjør dette over en periode på flere år og vent til arbeidstakerorganisasjonene består av gamle gubber som bare venter på pensjonen og fagforeningas premature død.

 

Det jeg ønsker å sette fokus på med denne lille epistelen er det at vi trenger ungt, engasjert blod i organisasjonene. Og da snakker jeg ikke bare om LO, for det er flere som sliter med forgubbing fordi alle store saker ”er opptatt”, og er for små eller for langt unna til å bry seg.

 

Hvis vi ikke får ledet, overtalt, eller kanskje skremt noen ungdommer opp på barrikadene, så vil der ikke være noen der om noen år, da er der rett og slett ingen som ville kunne ta opp kampen. Ungdom - reis dere, organiser dere og engasjer dere. Vi trenger dere NÅ. Vi er fortsatt kringsatt av fiender, vår tid kommer, vi må være forberedt på striden når den kommer. Engasjer dere NÅ for pokker, før det er for sent!