Vannbøfler trekker plogen i en risåker nær Salatiga, Sentral Java, Indonesia (Av Merbabu)

Det har lenge vært stor enighet om at den vestlige verdens utstrakte bruk av eksportsubsidier til eget landbruk er en forbannelse for den 3. verden fordi den fører til at bønder fra sør blir utkonkurrert på sitt eget hjemmemarked.

 

Dette er et enormt problem, og selv om slike subsidier bryter totalt med den markedsliberalistiske retorikken EU og USA ellers kjører, synes ikke dette å bry disse landene i større grad.

 

Dersom man blir tvunget til å gi etter på punktet om eksportsubsidier, vil den mektige lobbygruppen som det industrialiserte jordbruket utgjør, også raskt forsøke å få tildekket disse subsidiene gjennom andre mekanismer som gunstige lån og tilskudd.

 

At dette er et overgrep mot bønder i u-land er som sagt likevel ikke et stridsspørsmål blant andre enn nettopp disse lobbyene, og man kan slik fatte et visst håp om at EU og USA må snu på dette punktet når de har møtt seg selv i døra tilstrekkelig mange ganger.

 

Importvernet

 

Stridsspørsmålet er derimot importvernet. Markedsliberalister søker å knytte dette tett opp mot spørsmålet om eksportsubsidier, og tenderer til å se på det som to sider av samme sak.

 

Det påstås at fri markedsadgang til vestlige jordbruksmarkeder er nettopp det som skal til for at bønder i u-land skal kunne sikre vekst til seg selv og sin region. Stemmer dette virkelig?

 

De faktiske forhold i det store flertall av u-land er ikke slik at landet er overfylt av bønder som sulter i hjel dersom de ikke får solgt maten sin til Vesten. Det store flertallet av bøndene er tvert imot småbønder som kun produserer for det lokale markedet. Slik er det viktigere for mesteparten av landets befolkning å sikre det interne markedet, enn det er å få eksportere til minst mulige tollsatser. Frihandel vil derfor ikke være noe som gavner småbønder i u-land.

 

Hva vil da bli den faktiske konsekvensen for disse småbøndene dersom alt av toll og importvern må fjernes?

 

Vi ser klart hvordan en slik utvikling vil arte seg: Med lave tollmurer vil det bli mer lønnsomt for de rike storbøndene som driver jordbruk i u-land å produsere luksusvarer for Vesten, som har råd til å betale en høyere pris, enn det vil være å produsere for et fattig hjemmemarked som ikke vil kunne skaffe disse storbøndene tilnærmelsesvis like stor profitt.

 

Kaffeplantasje i São João do Manhuaçu City, Minas Gerais, Brasil (av Fernando Rebelo)

Et eksempel på dette har vi for eksempel i Botswana, hvor småbønder rett og slett blir jaget bort for å gi plass til store kvegfarmere.

 

I de rike landene har ikke storbønder mulighet til å ansette mennesker til å drive industrielt jordbruk under de kummerlige arbeidsforholdene arbeidere i uland lever under. Storbønder i Vesten vil da selvsagt kunne bli utkonkurrert, og enten måtte legge ned, eller flytte produksjonen til nettopp storbruk i u-land. Vestlige småbønder, som i Norge tradisjonelt har dannet grunnfjellet i jordbruket, har ingen sjanse i denne konkurransen.

 

Hva blir så resultatet av denne politikken? Matvareprisene i Vesten vil gå noe ned. Likevel vil den globale produksjonen synke, noe som fører til at matvareprisene faktisk vil kunne øke i u-landene siden det nå blir produsert mindre mat for deres hjemmemarked.

 

Dette vil gjøre de fattige ennå fattigere, og all profitten i u-landene vil gå til storbøndene, som er de som er aller rikest fra før. Vi ser altså at denne politikken vil føre til en økning av klasseskillene, både innad i u-land, og globalt, ved at i-land på denne måten suger matressursene ut av u-landene i stedet for å koste på seg å produsere maten under menneskelige forhold i sine egne land.

 

Dette er et rent økonomisk argument, og vi har ikke engang kommet inn på slike ting som matvaresikkerhet, noe som i en usikker og globalt skiftende økonomi burde være en høyt prioritert sak for alle land.

 

Derfor må vi si et klart nei til fjerning av importvernet, og fjerning av subsidier til produksjon for det lokale markedet. Argumentasjon om at en slik liberalisering er til u-landenes beste, er kun påskudd fra store og mektige globale aktører som nå øyner muligheten til å skaffe seg dominans på nok et marked med en industriell produksjon av luksusmat til Vesten i u-landene. Bønder i Vesten og bønder i landene i sør kjemper slik en felles sak, og må ikke la seg narre til å settes opp mot hverandre.