Bildemontasje

La meg begynne med en sånn billedskjønn innledning som jeg til stadighet prøver meg på. Du vet, en sånn med at det var en varm og flott høstdag, en såkalt indian summer, og Oslo virkelig strålet av urban lykke og ungdommelig kjærlighet der jeg spankulerte langsmed Grünerløkkas mange kafeteriaer. Jeg så jegere på jakt etter brune små bjørner, ryper i skjørt, og mødre med barn som leker med sine nye fedre i parker med nyforelskede som kysset på benker under trær - fortsatt grønne og sommerfriske. Jeg kjente eimen av røyk, ikke den fra bål eller brann, men den fra kreft i ustoppelig anmarsj, og fristelsen til usunn utsvevelse prikket i brystet og ba meg jage fornuften vekk. Jeg sto imot den stygge fristelsen, stolt av det, og kjøpte meg en kaffe-to-go i stedet, varm og herlig.

 

Det så rett og slett ut som den perfekte dag, ja sånn helt til jeg runda hjørnet i krysset Markeveien og Korsgata, og fikk syn på en altfor velkjent figur i hvitt og blått, stående med et ben lent på støtfangeren til bilen min, og med en penn i ivrig skribleri i sin hånd. Parkeringsvakta hadde en matchvekt som pent sakt tydet på et liv preget av fast food og mineralvann av typen med sukker. Stygt sagt, men riktigere fortalt, lignet han mest på en mongoloid på steroider.
     - God dag, er det et problem her? Prøvde jeg med en vennlig og imøtekommende tone.
     - Ja, det kan se slik ut, om dette er din bil, svarte parkeringsvakta bak mørke, store solbriller mens han pattet demonstrativt på tuppen av kulepennen, før han igjen rettet oppmerksomheten ned i blokka.
     - Jeg skal umiddelbart fjerne bilen jeg, så er ingen skade skjedd.
     - Nå, det er da ikke så lettvint å slippe straff når man med hensikt velger å bryte loven.
     - Eeeh, hva, altså, hva får jeg bot for, egentlig?
     - Du har parkert bilen mindre enn fem meter fra fotgjengerfelt og får en bot på fem hundre kroner.
     - HVA, fem hundre spenn? Men jeg står jo helt klart mer enn fem meter fra fotgjengerfeltet, nærmest ropte jeg, mens jeg skrittet opp seks meter fra bilen min til fotgjengerfeltet.
     - Nu ja, du kan ikke stole på skrittlengden din. Derfor har jeg her et målebånd, og som du ser, er bilen din parkert fire meter og åttiseks centimeter fra fotgjengerfeltet. Her er boten din, ha en videre fortreffelig dag.
     Parkeringsvakta nikket og snudde på helene i retning sin egen Europark firmabil som sto parkert oppå fortauet under et ”parkering forbudt” skilt.
     - Noe sier meg at du liker jobben din, mumlet jeg mens jeg irritert låste opp bildøra.
     Han snudde seg, gliste brett og fårete, på dager som dette, en herlig dag som dette, hvem kunne vel ikke like jobben sin.

 

Jeg spant ut av parkeringsplassen så røyk sto opp fra hjulene, og en mor med barnevogn måtte kaste seg sidelengs for å berge livet. I sladrespeilet kunne jeg se parkeringsvakta hoppende i raseri mans han febrilsk viftet med en knyttet neve. Fra frontruta og nedover panseret på bilen hans rant det varm og herlig kaffe-to-go. Han hadde rett i en ting, den parkeringsvakta der, det er en herlig dag...

 

(ellwood@raseri.nu)