I teologien er det et uttrykk som sier at en tror for å forstå, eller en tror slik at en forstår. Tro er utgangspunktet for all tenking. All tenking bygger i utgangspunktet på tro, uten unntak, fra ateisme, agnostisisme til alle former for religioner og filosofi. Alt har et utgangspunkt fra tenkingen og livet. Like mye som at religiøse mennesker tror på en eller flere guddommer, tror ateisten at det ikke er noen gud.

 

Det blir stadig færre ateister. Til gjengjeld høres de så det forslår. Human-Etisk Forbund har 70000 ikke-gudstroende medlemmer. Eller om lag 2 prosent av folket. Sammenlignet med andre land er dette faktisk svært mye. Historisk er det slik at tro ikke er avgrenset til det private rom, til bestemte gudshus eller hellige steder. Tro har det ved seg at den preger både privatlivet og samfunnslivet. Tanken om at samfunnet skal være sekularisert er en fransk oppfinnelse som norske sosialdemokrater importerte til landet vårt, godt støttet av den lutherske toregimenteslæren, "Gi keiseren hva keiserens er, og gud hva Guds er".

 

Det har vært mulig å sekularisere Norge fordi kristentroen har vært på retur og verdsliggjøring har vært på fremmarsj. En kan si det litt forkjært at nordmenn flest er gudstroende, praktiske "hverdagsateister" som tror mer på Mammon enn guds kraft, og at mange bruker kirkene som seremonirom ved store begivenheter i livet.

 

Den sosialdemokratiske tanke om at tro er en privatsak er på vikende front i disse tider. Vi har fått aktive og dyktige muslimer og humanetikere. I Islam er privatisering av tro umulig. Den preger hele samfunnslivet og synet på hvordan samfunnet skal organiseres og styres. Og humanetikere er flinke til å delta i offentlig debatt og styre utviklingen i den lei de ønsker. Etter hvert har bevisste kristne kommet på banen og deltar stadig mer i den offentlige samfunnsdebatten og forlanger å bli tatt på alvor. Også kristne vil nå legge tro til grunn for hele livet og samfunnstenkningen.

 

Noen steder prøvde myndighetene ved hjelp av "offisiell tro" ateisme; å pådytte andre en ateistisk tankegang. Slik som i Sovjetunionen der aktive, bekjennende kristne risikerte tvangsinnleggelse på psykiatriske sykehus om de ikke avsverget sin tro eller sluttet å bruke den offentlig, altså ikke privatgjorde den. Det underlige er at straks jernteppet falt, var det knapt ateisme igjen i det gamle Sovjet. Ja, selv Gorbatsjov sto nylig frem som kristen i en engelsk avis nylig, og han innrømte at han også var kristen da han var kommunistleder i Sovjet, men aldri kunne si det offentlig. I Maos Kina, der de kristne ble forfulgt med jernhæl og drept for sin tro, går religiøs tro frem som aldri før. Karl Marx sin tese om at religion er opium for folket har lite medhold for tiden, og vil sannsynligvis havne på den historiske skraphaugen som alt annet gammelmodig, reaksjonært tankegods.

 

(vada@raseri.nu)