Colombia bombet 1. mars en av FARC-geriljaens treningsleiere 2 km inn på Ecuadoriansk territorium, og startet den største diplomatiske krisen i regionen på årtier. Angrepet drepte Raul Reyes, FARC geriljaens nestkommanderende, sammen med 19 geriljasoldater. Colombianske soldater hentet deretter ut de drepte sammen med en PC som det i etterkant ble påstått inneholdt informasjon som beviste at Ecuador og Venezuela har støttet FARC-geriljaen med 300 millioner dollar. Ecuadors president Rafael Correa reagerte som man kan forvente på den territoriale krenkelsen. Situasjonen ble ytterligere forverret ved at Venezuelas president Hugo Chavez blandet seg inn ved å kutte diplomatiske og handelsforbindelser med Colombia, samt å sende styrker til grensen.

 

Det som skjedde sist uke er det mange vil kalle en regionalisering av en farlig intern konflikt som har pågått i Colombia i flere årtier. En konflikt verdenssamfunnet i stor grad velger å overse.

 

Borgerkrigen i Colombia
Den interne situasjonen i Colombia er alene meget komplisert og virker å polarisere forholdende mellom landene i regionen. I bunn for konfliktene, den interne og den eksterne, ligger ideologi. Selv om ideologi er et bakteppe for den interne konflikten i Colombia i dag, er det mer nærliggende å tro at det er kontroll og tilgang på landets enorme naturresurser som er mest drivende for konflikten.

 

Den interne konflikten er hovedsakelig med regjering, militæret og tildels paramilitære grupper på ene siden, mot geriljagrupperingene EPL, ELN og FARC på den andre siden. FARC er en marxist-leninistisk geriljagruppe som ble dannet i 1964 med mål om å kjempe for utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller. Gruppen har i siste 20 år blitt mer og mer involvert i narkotikahandel, pengeutpressing og kidnappinger. Selv om hovedskillelinjene går her, har Human Rights Watch indikasjoner på at paramilitære og gerilja også har samarbeidet om narkotikatrafikk.

 

Man kan i dag spekulere i hvor villige disse gruppene vil være til å gi slipp på disse inntektene til fordel for fred og større sosial og økonomisk utjevning. Det som er sikkert er at alle involverte parter i konflikten ikke nøler med å bryte menneskerettighetene og konvensjoner for krigføring. Sivile blir tvangsflyttet, utpresset og massakrert av alle parter. I dag er over 3 millioner mennesker på flukt internt i landet, for ikke å snakke om flere hundre tusen som har søkt tilflukt i nabolandene. I sine nye hjem blir flyktningene forfulgt av krigen hjemmefra ved at paramilitære grupper og gerilja følger etter dem og presser dem videre. I februar demonstrerte 5 millioner mennesker i gatene i Colombia og krevde att FARC umiddelbart legger ned våpnene og frigir alle gisler.

 

Den siste bastion
Colombia er det siste ”konservative” landet Sør-Amerika. Landet nyter sterk økonomisk støtte og gjensidig respekt av Washington. ”Frihandel” og privatisering er nøkkelord og Colombia har i likhet med resten av Latin-Amerika store sosiale skiller. USA har store økonomiske interesser i landet, samtidig som de nok også har et ønske om å ta vare på sin siste virkelig gode venn i Sør-Amerika, strategisk godt plassert i forhold til regionens urokråker. Den rådende konflikten i Colombia er et godt påskudd for amerikanerne til å øve militær og politisk innflytelse over landet, en kjent taktikk fra over 100 år med innflytelse i regionen. Generaler i Sør-Amerika har historisk sett vært mer lojale til Washington enn sin egen regjering og landsmenn.

 

Regjeringen i Bogota har valgt en kompromissløs linje overfor FARC, og en kompromissløs utsletting av 16 000 -18 000 krigere krever enorme militære ressurser mot en gerilja som i praksis kontrollerer 40 % av et enormt land.

 

Washington på sin side tjener på å holde konflikten i gang og forklarer sine skattebetalere at 4,5 milliarder over ti år går til krig mot narkotika. De får en sterk militær base i sentralt i Latin-Amerika og setter Bogota i et økonomisk avhengighetsforhold til Washington. Dette gjør at man kan diktere den økonomiske politikken i landet samtidig som de har fri tilgang til ressursene uten innblanding fra et folk som er bundet i en permanent unntakstilstand.

 

De siste årene har eiendomskonsentrasjonen på få hender økt kraftig. Det er rimelig å anta at denne økningen av eierskap har kommet fra kjøp og salg av eiendommer hvor paramilitære har fordrevet den sivile befolkningen. Mange slike eiendommer ble gjennom den katastrofale demobiliseringsprosessen av paramilitære i 2005 og 2006 indirekte gjort legitime. Storgodseierne som har tjent godt på krigen øver stor innflytelse politisk og økonomisk og har tette bånd til makthaverne. De intrikate båndene mellom paramilitære og maktelite har siden 2006 preget Colombia i det som har blitt kalt parapolitikk-skandalen. Flere sittende kongressmedlemmer og tidligere sjef for sikkerhetstjenestene Jorge Noguera er under etterforskning for tette bånd til paramilitære.

 

Urokråken Chavez
Det samme ideologiske bakteppet som preger konflikten internt i Colombia har spredt seg til å omfatte Colombias forhold til nabolandene. Chavez og Colombias president Uribe har i flere år ligget i kalkulert munnhuggeri uten at det tidligere har ødelagt for dynamikken landene i mellom. Man kan spekulere i hva Chavez sine baktanker ved å blande seg inn i konflikten var. Han går selv langt i å presentere ideologi som en faktor. Han er ikke langt fra å antyde at konflikten mellom regjeringen i Bogota og FARC er symbolsk for hans eget forhold til USA. Mange mener Chavez sine intensjoner ved sin innblanding var langt fra hederlige, men heller et ønske om å få fokus bort fra problemer i sitt eget hjemland. Det kan virke som om Chavez er innrikspolitisk avhengig av sitt polariserte forhold til USA (her manifestert i en nær alliert av USA) for å ha folkelig støtte hjemme.

 

Fremtiden for folket
Nå er krisen over landene i mellom, men Colombia forblir i den samme permanente unntakstilstanden landet har vært i over 40 år. Demokratiet har dårlige kår for å utvikle seg under de rådende forhold. Landet har i praksis ett topartisystem, hvorav begge partiene representerer den øverste økonomiske eliten. Beslutninger som har enorme implikasjoner for landet og befolkningen blir tatt på bak lukkede dører, som for eksempel implementeringen av Plan Colombia. Alle involverte parter tjener store penger på krigen som pågår og taperne er folket. Media reiser nå hjem for å beskue sin respektive navler og sammenlikne navlelo, mens over tre millioner mennesker fortsatt er på flukt i Colombia. Vi vil fra nå av igjen bare høre om et par høystatusgisler i fangenskap hos FARC. Denne snevre tilnærmingen til en så komplisert konflikt er kun drivende for eskalering i kidnappinger og gjør absolutt ingenting for folket som lider.

 

 

(jcs@raseri.nu)

 

 

Relevante lenker

 

"Colombia; En glemt konflikt" - Artikkel av Jan-Christian Skjæggerud

"Røde Kors Ungdom og LAG sin Colombiaaksjon" - Artikkel av Jan-Christian Skjæggerud

"Give a little love!" - Kommentar av Jan-Christian Skjæggerud

"Smoke & Mirrors: Colombias demobilization of paramilitary groups" - Human Rights Watch rapport

Golden Colombia - Norsk organisasjon