- Jeg har fått et stipend. Et markedsføringsstipend for å promotere mitt nye firma, sier min svirebror over en kald brun i en altfor sen sommerdag på ”Nordlenningen”. Han mener alvor.

 

- Jeg har skutt gullfuglen, lagt gullegget selv og klekka gullkyllingen. Gullungen er snart flygedyktig og klar for å møte verden, fortsetter han så svulstig at han går en programleder fra Bodø en høy gang.

 

Min venn er altså ingen amatør, han vet hva han driver med. Nå har han altså ervervet seg 25.000 Nokas på ærlig vis, for å markedsføre sitt nye firma ”Stripp og Vask DA”. Han er henrykt av sin egen promo-ide.

 

– Altså, for å sparke i gang gullgruva har jeg nå leid inn Aylar Lie og hennes stall av puppedamer. Larsen i tredje er en enslig, gammel mann. Jeg hadde en liten forbrukerundersøkelse oppe hos han på fredag. Han mener at alle gubbene i borettslaget ville kjøpe renholdstjenester av meg. Aylar og jentene vasker leilighetene og danser erotisk dans på skift. To fluer i en sekk; Larsens leilighet blir ren og pen, og i tillegg får gamlingen en pulsøkning på sine gamle dager. Hjertepumpa frakter blodet raskere til hodet. Og Larsen kvikner til. Det er helse i hver pupp!” Han trekker pusten et øyeblikk.

 

- Tenk hvor mange eldre som på denne måten ikke vil trenge hjemmehjelp og medisinering. Skal i et møte med helsemyndighetene om ideen med det første. Det blir det penger av! I lykkerusen peiver han på servitøsen, klyper henne i baken og bestiller to brune til.
- Jeg må ha mediedekning. Jeg har bare 25.000 spenn. Det rekker knapt til en rubrikkannonse. Har snakka med han redaktøren borte på Fusjonsavisa. Du vet han som er så inovativ. Han stiller med hele næringslivsredaksjonen.

 

- Firmaet tar fullstendig av gjennom media, og det bare for 25.000 markedskroner”, jubler han.
 - Ordføreren kommer og klipper snora, bare det ikke sammenfaller med noe på en tirsdag, da han planlegger neste homoshow vi har i byen. Han er helt med.

 

Forsiktig prøver jeg å fortelle min venn, at med trampende stilettheler, dundrende stripteasemusikk og kvinneglam i oppgangen hos herr Larsen, ville naboen garantert ringe til purken. Skandalen ville vært komplett og hans skarve 25.000 tapt. Han ville nok atter en gang sitte på bar bakke; full av ideer, bare denne gangen uten markedsbudsjett.
 - Neida, sier han, det har jeg også funnet en løsning på! Vi setter bare på Konemishandlerkassetten! Drithøyt på stereoen, roper han så høyt at trubadur Cliff Isaksen ser lyset.

 

Konemishandlerkassetten?

 

 - Jo da, vi betaler et par skuespillere for å spille inn ”Mannen Som Grisebanker Kjærringa Si”, et lite epos jeg har skrevet. Dette tar vi opp på en kassett, som vi setter på full guffe på stereoen i leiligheta der jentene vasker og stripper. Min venn trekker heldigvis pusten.
 - På opptaket hører vi at mannen og damen hyler og skriker, det kjeftes og smelles. Vi hører at gubben setter inn en flathand midt i ansiktet på henne. Det skrangler i tenner og klirrer i tomme spritflasker. Hun kaster sko og knuser serviset, kaller han en jævel og vræler på kvinnevis. Han får liksom endelig overtaket og det blir stille fra konemor. Han kaller henne de styggeste ting mens han slamrer med ytterdøra og løper ut av huset igjen. Et forferdelig leven i oppgangen. Gubben banker kjærringa. Alt innspilt på kassett. Det er genialt, sier gründeren med et selvsikkert glis.

 

 Hva er det geniale?

 - For da er det ikke en kjeft som ringer til politiet!