Stemplet og godkjent av NAV

Det er ikke lett å være trygdet nå til dags. Trygderettigheter var en av velferdsstatens geniale påfunn. En økonomisk sikkerhet i tilfelle man havnet i uføre i arbeidslivet eller i det sosiale arenaen. Et anstendig alternativ til arbeidsinntekt. Mye bedre enn sosialhjelp. Selv om begge tilfeller kan bli definert som pariakaste. 

 

Under studietida, i begynnelsen av åttitallet, i en høyt svevende diskurs om frihet, i animert tilstand etter inntak av bøttevis med billig vin (dårligste spanske vin som finnes på polet, Amico 45 kr pr flaske i1982), lanserte jeg slagordet ” lykken er å bli trygdeproletar ”. Jeg argumenterte med at det kommer til å bli vanskeligere å være åndsarbeider i et pervertert arbeidsmarket enn å bli trygda. Dermed er det bedre å bli trygda, slik at vi individer kan jobbe ut fra vår individuelle frie tanke. Min plan i den tida var å reise rundt i verden å arbeide for samfunnsendring. Studievennene mine som var der den kvelden, var dødsenig med meg. De mente at det var det mest geniale jeg noensinne hadde lansert.

 

Nesten alle som var der den kvelden er i dag professorer, amanuenser, psykologer og sosiologer. Jeg er den eneste som har havnet utenfor akademia og selvproletariserte meg. Jeg har vært 20 år i fiskeindustrien. Tungt fysisk arbeid har svekket alle mine kroppsdeler. Det eneste jeg har igjen som er fullstendig i funksjon er hjernen og tankene mine. Som jeg har sagt, i dag mottar jeg en type trygd. Det heter attføringspenger. Jeg er ikke lykkelig. Det er ikke frihet. Jeg har aldri vært så ydmyket, følt meg så liten. Her om dagen ble jeg innkalt for å møte på NAV arbeid. I gamle dager het det arbeidskontoret. Jeg ventet på min tur, og kom inn til en kvinnelig funksjonær. Jeg kom inn til henne, hilste på.  Hun spurte hva jeg het, åpnet datamaskinen og sjekket personalia. Så sa hun ”ha det bra” og bad meg om å gå. Jeg spurte hvorfor jeg ble innkalt. Hun svarte at det ikke var noe spesielt, det er en del av rutinene å innkalle meg for å se hvem jeg er. Det var ikke noe spesielt. Neste samtale er om en måned. Da er det heller ikke noe spesielt, bare vanlig rutine. Det er en del av kravet, fikk jeg høre. Jeg skjønte ingenting. Følte meg kraftig ydmyket. Ble innkalt bare for å gå inn å hilse på en funksjonær. Det er en del av kontrollen det nye systemet NAV skal utøve overfor trygdemottakere, utslitte, utpinte, underprivilegerte mennesker i et av verdens rikeste land.

 

Nå sitter jeg på kafeen. En liten kafé, eller bygdas samlingssted. Syv menn og to kvinner sitter her. Alle kjenner alle. Alle er i samme båt. Alle er mottaker av en eller annen form for trygd, eller lever på samfunnets nåde kan man si. Det er en forskjell mellom de åtte andre og meg. De er tilhengere av partiet FrP. Så vidt jeg husker, har Framskrittpartiet trakassert disse uprivilegerte menneskene så lenge det har eksitert. Et parti som ville sende narkomane til Bjørnøya, finnmarkingene dit pepperen gror og alenemødre til gateprostitusjon. Men de underprivilegerte, utpinte, fattige her i samfunnet er tilhengere av et parti som vil ødelegge for dem. Et parti som fratar dem anstendigheten, og i realiteten den lille verdien som er igjen hos disse som ”mennesker”. Det er dette partiet og hele den politiske høyresida som har stått for den såkalte NAV-reformen. Med god støtte fra mitt gamle parti, det såkalte ”arbeiderpartiet”.

 

Alle mine privilegerte, rike, akademiske venner, som fortsatt snakker om frihet og kjemper for enn annen verden, og er medlem av den politiske venstresida i dag, tjener faktisk på alle disse reformene, den statlige ”effektiviteten”. Fordi de er rike. De tilhører så kalte øvre middelklassen, eller det heter så fin som kulturborgerskapet. Alle kjente velferdsordninger ble i den siste tiden endret og tilpasset etter øvre middelklassens behov og vel befinnende. Samtidig mener de menneskene at den skadelige politikken høyresida vil gjennomfører sammen med arbeiderpartiet (med SV og SP på slep), i realiteten ødelegger for de fattige og trygdede. Det er viktig for meg å understrekke her at jeg tviler ikke på mine venners engasjement for de fattige og deres kamp for frihet for hele menneskeheten fra kapitalismens undertyggende mekanismer. Når man er mett og god og har tilgangen til alle typer materielle goder, har man god mental kapasitet til å tenke og reflektere over samfunnet.

 

Men min bekymring har ingenting med hva kulturborgerskapet mener og ikke mener om fattigdom og undertrykkelse her i landet. Men jeg bekymrer meg over hva mine klassekamerater, trygdeproletarene mener om samfunnsutviklingen, i en tid hvor de rike blir rikere, og de fattige blir fattigere.

 

(reidar.g@hotmail.com)