Trond Andresen- Lidelsen i Palestina-Kommentar
Israelsk psykdom
Damer skal gjennomsnittlig være mer empatiske enn menn. Derfor er det interessant å observere Israels utenriksminister Tzipi Livni eller den avtroppende Norges-ambassadør Miryam Shomrat på TV, når de får spørsmål om krigen mot Gaza. Jeg tenker ikke på plikt-svar av typen "sivile tap er jo beklagelig." Se i stedet på ansikt og kroppsspråk: Dette er to kvinner som ikke bryr seg. De er bare lei maset om disse araberne.
De lider av en svær psykisk mangel som de deler med flertallet av jøder i Israel (over 2/3 støtter bombinga av Gaza i følge en fersk måling): De klarer i liten grad å føle medlidenhet med andre enn egen gruppe.
Noen ord om faget antropologi: Slik jeg oppfatter det, handler det i vesentlig grad om å studere forskjellige menneskesamfunn, deriblant etniske grupper, og kartlegge og forstå kultur, skikker og holdninger i dem. I en krympende verden konfronteres vi alle med "rare" eller til og med (for mange her i landet) frastøtende skikker, holdninger og praksiser, fra "fjerne" kulturer.
Dette fører til en svær amatør-antropologisk aktivitet, hvor man hevder sine oppfatninger om andre
folkegruppers særtrekk, og spesielt slike som oppfattes som problematiske. For eksempel kan man fritt snakke og skrive om "kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap", eller "den latinamerikanske macho-kulturen", "den italienske korrupsjonskulturen” eller "kineseres sterke frykt for å miste ansikt". For ikke å snakke om alle de "tilbakestående" trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.
Men en etnisk gruppe er det totalforbudt å analysere særtrekk ved: jødene. Ja, bare det å antyde at det overhodet finnes visse typiske trekk som går igjen i jødiske miljøer, både i og utafor Israel, er en risikosport. Det stemples som "anti-semittisme". Temmelig påfallende, siden jødene sjøl er meget bevisste på særtrekk som de mener er utbredt i egen etnisk gruppe, og snakker mye om dette i sine egne medier og miljøer.
"Alle er ute etter oss, og vi er traumatiserte av Holocaust" er en velkjent del av den fellesjødiske framtreden. Akkurat det må vi alle gjerne snakke om, det trengs for å avspore kritikk mot Israel.
Det dekker over et annet, og i dag langt viktigere trekk: synet på seg sjøl som den skarpeste kniven i skuffen, ikke bare demonstrert gjennom teknologi-overlegenhet i krig, men også gjennom vitenskapelige bidrag og suksess i business.
Hvis mange arabere og afrikanere har et mindreverdighets-kompleks, har mange jøder det motsatte: et merverdighets-kompleks. For slike er det ikke urimelig at hver drepte jøde skal betales med hundre eller flere drepte palestinere, slik det skjer nå.
Det blir derfor naivt å appellere til Israel og flertallet av verdens jøder om palestinernes lidelser. De bryr seg fint lite om dem. De er militært råsterke, politisk og økonomisk vellykkede og veit dette veldig godt. Og Israel støtter seg på den svært mektige og pengesterke jødiske lobbyen i USA, som gjør det umulig for noen amerikansk politiker å nå toppen eller forbli i posisjon uten å krype for Israel. Obama måtte det også. Hvorfor i all verden skulle de innrømme motparten noe som helst?
På denne bakgrunn mener jeg at man må kunne si til jøder i Israel, USA og ellers, at "mange i din etniske gruppe har et alvorlig empati-problem." Etter hvert vil forhåpentligvis stadig flere begynne å skjemmes over denne etnosentrismen. Dette er ikke noe korttidsprosjekt. Men jeg tror det må til for overhodet å begynne å løse opp knuten. Og bare så det sagt: det jeg foreslår er ikke antisemittisme, det er et tilbud om nødvendig hjelp til sjølinnsikt.
Tekst av: Trond Andresen
Bider: Rina og arul
Publisert første gang: 12.01.2009