Marit Bjarang
Mitt liv som potet. Rapport fra en utgiftspost
I helsevesenet står vi som kjent ofte med Livet Mellom Hendene. I de seinere år har det imidlertid presset seg fram en ny type organisering, eller mangel på sådan, som gjør at Livet Mellom Hendene har fått konkurranse. I tillegg til Livet har vi nå også Vaskebøtta, Matbrettet, Søppelbøtta, Telefonen, Kontorarbeidet, Reisebyrået og Postombæringa mellom hendene. Vi er blitt poteter, brukbare til det meste. Vaskere, assistenter, sekretærer og portører er et sjeldent syn her på Utgiftsposten hvor jeg arbeider.
Går du gjennom avdelinga, for eksempel en lørdag formiddag, kan du betrakte mine kolleger og meg mens vi vasker og rer senger, steller nyfødte og tømmer søppel, tar blodprøver, serverer mat og vasker gulv, deler ut medisin, henger opp intravenøs og gjør kontorarbeid. Du kan høre hvordan vi snakker og forklarer og bestiller i telefonen mens vi spiser matpakken. Vi kan fortelle deg hvordan vi tar i mot barn og i neste øyeblikk tømmer skittentøy og vasker instrumenter før vi bistår med amming. Etterpå kan du ser hvordan vi rydder og tømmer på skyllerommet, tørker gørr av gulv, senger og utstyr, vasker og desinfiserer og fyller opp i skuffer og skap.
Jeg befinner meg under ei fødeseng, på kne, for å tørke opp blod og fostervann fra gulvet da jeg med ett tar meg selv i å lure på hvordan det hadde vært å arbeide i et land som ikke har oljeøkonomi? I et land der myndighetene kanskje ikke har som sitt fremste mål å ”modernisere” offentlig sektor? Der de ansatte arbeider for å hjelpe syke og trengende, ikke for at budsjettet skal gå opp? Sukk, en rosa sky av en ønskedrøm i oljedømmet Norge…
For moderne skal vi bli, det er ikke lenger gjenstand for diskusjon: Alle som har opptatt ei seng her på på Utgiftsposten utløser ei smørbrødliste av diagnoser og prosedyrer som kan veksles inn i rene penger. (Valutaen heter Stykkpris). Vi bestiller mat, medisin, varer, drosjeturer og flybilletter på data - i systemer som igjen og igjen endres og utvides. Ergo må vi stadig på kurs. Vi har moderne (men akk så sjeldne) vaskere, ansatt i et internasjonalt storkonsern, med moderne arbeidsavtaler: Større flater på kortere tid, ingen gjenstander på gulvet skal flyttes på – bare vaskes rundt. Smusshåndtering koster penger og overlates derfor til helsevesenets poteter – pleiepersonalet.
Men nå klarer vi snart ikke mer modernisering. Vi blir rett og slett mer og mer motvillige, bakstreverske, negative, ja: umoderne!
Det er slitsomt å være potet og skulle bli kokt, servert og tygd på til alle måltider. Vi er IA-inkludert, men allikevel knaker det i ledd og rygger og det koker i hodet av alle de 6 tingene vi gjør på én gang. Kinderegg ganger to, minst. Vi stiller opp på ekstravakter - på timen om nødvendig - uten ekstra kompensasjon. Vi tetter alt vi klarer i et gjennomhullet helsevesen der fornuften renner ut i strie strømmer, men nå brister det snart. Vår lojalitet til de som opptar sengene på Utgiftsposten har holdt skuta flytende lenge, men nå ligger den tungt i sjøen og kan være farlig for arbeidsfreden.
Ukritisk og seiglivet lojalitet oppover rir faretruende mange av dem som sitter lengre opp i systemene enn vi her på Utgiftsposten gjør. Fra Nordkapp til Lindesnes erfarer vi hva helsebyråkrater og andre ledere er i stand til å svelge og sette ut i livet av innsparinger og kutt som ikke ligner G (et husdyr). Det finnes folk som med velvilje hadde solgt både mormor og de åtte ungene for å få budsjettet til å gå opp.
Men nede på golvet - på Utgiftsposten - der vi jobber vi som skal sette all denne moderniseringa ut i livet, går hviskinga på skyllerommet etter hvert over til høylydt snakk. Det hender rett som det er at det kommer stygge ord ut av munnene på ansatte når ledere fortaper seg i retoriske himmelstorminger om måloppnåelse i prosenter og kolonner.
For helsebyråkratkeiseren og -keiserinna har jo ingen klær på, det har vi sett for lenge siden. Nå lurer vi bare på hvorfor de ikke skjønner at de er splitter nakne. Eller kanskje de ikke bryr seg? Kanskje er det verd det – i en annen verden enn den vi befinner oss i?
I går tok jeg i mot ei sprell levende lita jente. Som alle ferske små var hun uimotståelig. Jeg snuste inn nyfødtlukta fra halsgropa hennes mens jeg hvisket et ”lykke- på- ferden” –ønske inn i det lille, ennå ubrukte øret.
Og i mitt stille sinn tenkte jeg: ”Blir du lønnsom, lille venn?”
Tekst:Marit Bjærang
Bilder:
Publisert: 13.01.10