Reklame

Reklame

Reklame

Reklame

Reklame

Reklame

Reklame

Reklame

 

Reklame

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Arne Evjenth

Hellig vrede

 

 

At Arbeiderpartiet er garantister for Frp-politikk visste vi jo. Men at de nå skulle jobbe for borgerlønn. som særlig anarkistene har ivret for i et par århundrer, det så vi ikke ligge i løypa. Borgerlønn vil si at hvert menneske får utbetalt en fast sum jevnlig fra staten, nok til å leve av. Alle mennesker er like mye verdt, og ingen skal måtte jobbe mer, eller tjene mindre, enn andre. Over 340 000 nordmenn lever per i dag på trygd, og det øker. Fra seks prosent av de yrkesaktive i 1980 til 11 prosent i dag. Det er nesten dobbelt så mange som mottar uføretrygd i dag som for 30 år siden. Økningen i unge trygdede er mest dramatisk. Helsestatistikken sier at vår helse aldri har vært bedre, vi spiser sunnere, vi lever lengre. Våre ytre liv tilsier at alt burde være i skjønneste orden. Hva skyldes så denne dramatiske økningen? Er forskernes parametre feil eller måler de noe helt annet enn det de burde måle?

 

De fleste i dag opplever at de må yte 150 prosent i jobben. Pluss at mange tar seg av gamle og syke foreldre når de kommer hjem, på grunn av en dårlig fungerende velferdsstat for de eldre. At arbeidspresset har økt er det ingen lenger som benekter. I tillegg maler TV-reklamen stadig på ny at man må bruke mer penger på sine barn. Du nekter da ikke ditt barn noe: er du dårlig forelder? Kapitalismens lov sier at direktørene må ta ut større utbytte for hvert kvartalsregnskap. Direktørenes stadig dyrere vaner, har en pris flere og flere vanlig arbeidende nå har fått opp øynene for. Man tar seg stadig oftere i å tenke: Hvorfor skal jeg jobbe mer og mer, mer enn jeg orker, for samme lønn? Når direktøren i realiteten jobber mindre og mindre for samme lønn?

 

Arbeiderpartiet har i det siste foretatt omrokkeringer som er egnet til å provosere velgerne. Da tenker jeg ikke på da helseminister Bjarne Håkon Hanssen og de to statssekretærene meldte overgang til Askeladdens eventyrrike. Etter å ha skåret og skåret helsevesenet inn til beinet, og deretter å ha skåret litt til, ville de så gjerne å jobbe i lobbyselskapet First House hvor der ingen arbeidere fantes.

 

Jeg tenker på at Jens Stoltenberg virker mindre og mindre opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon. Stoltenberg III-regjeringen setter i disse dager sannsynligvis ny rekord ved at 4 av 28 statssekretærer kommer rett fra embetsverket. Ketil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum, og Elisabeth Walaas har fått henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings-, og utenriksdepartementet. Tradisjonelt har det vært et viktig prinsipp i norsk forvaltning at byråkratene ikke skal ha politisk makt. I det minste i prinsippet. Sosialøkonomen Stoltenberg opphever nå dette prinsippet og sier mellom linjene ”Vi er alle skjønt enig om landets politiske kurs, og at den økonomiske politikken skal definere alle andre politikkområder”. Lav stabil rente er for dagens AP viktigere enn gårsdagens ”Arbeid til alle”. Norges politiske kurs videre, i følge den politiske og økonomiske eliten, er ikke gjenstand for diskusjon. Den skal forvaltes av APs byråkrati slik det alltid har vært gjort. Oljefondet skal brukes minimalt. Ifølge handlingsregelen (i sin tid formulert av Jens Stoltenberg) skal ikke staten bruke mer enn 4 % av realavkastningen hvert år, tross at AP ønsker å pumpe mest mulig olje opp for å fylle det. At Frp er landets nest største parti viser at AP er på kollisjonskurs med velgerne.'

 

Da amerikaneren Christopher Lasch i 1995 ga ut boka ”elitenes opprør og sviket mot massene” hadde han hele politiske og kapitalistiske establishment i tankene. Denne samlede arrogansen fra arbeidsmarkedet, direktørene og politikerne er det velgerne nå reagerer på. Nå hever de sine stemmer og sier at nok er nok. ”Jeg er mer verdt enn at politikernes arroganse, og at direktørenes vaner som blir dyrere og dyrere, skal styre mitt liv mot gravens rand. Jeg nekter å jobbe for dette råtne systemet mer. Fagforening og kollektive løsninger ligger ikke for meg. Min kropp er utpint og den trygler om trygd.”

 

Vredens frukter er trygdesamfunnet. Hellig vrede skal man alltid lytte til.

 

 

 

Bilder:        Tor E. Nordhuus

Tekst:          Arne Evjent, Raseri.Nu