Tungsinn
Mjelle
"om alle hadde funne sæ et Mjelle," synger Bodø-trubaduren Terje Nilsen i sin vakre og kjent sang om stedet Mjelle utenfor Bodø. Jeg forstår han så vel. Vi trenger steder der vi kan koble av, enten i lag med noen, eller kanskje aller helst med tankene våre som eneste selskap. Der kan vi drømme oss bort, kanskje til en annen tid, tilbake til lykkelige dager i ei nær eller fjern fortid, eller vi kan vandre i lag med en hjertenskjær og dele djupe og hemmelige tanker.
Jeg har et slikt sted og vender ofte tilbake dit, aller helst når livet butter i mot. Det er tatt mange viktige avgjørelser der. Kan hende er det noe med bølgene som slår mot stranda som virker som valium på sinnet mitt. Ikke vet jeg, men sinnet rommer så mange avskygninger vi ikke er oss bevisste på sjøl. Men der kan han Arnstein la tankene flyte fritt, der dyrker han ensomheten, mens en melankolsk sinnsstemning som mange ofte forbinder med depressivitet forvandler seg til en sjeleig nytelse. Ikke rat de vakreste musikkstykker er skrevet i moll, spør dere meg.
Han Arnstein elsker dette stedet der et fjell kneiser mot himmelen og gjør lille meg til et lite kryp under altet, det er noe uforanderlig med dette, noe som er der i ei tid da alt omkalfatres og menneskene raver rundt uten fotfeste eller mening. Da må vi finne oss steder der vi kan finne tilbake til oss sjøl. Og vi leiter som regel forgjeves i diskoteker og overfylte festlokaler. Å ruse seg på forjettende natur, det er en rus som gir varig glede. Og kan en ruse seg på en elskovsstund sammen med sin kjære, blir stunden enda bedre....
Der kan han Arnstein lytte til Ulf Lundells "Jag trivs best i øpnna landskap," og jeg kysser havet og står og roper opp mot himmelen, naken som arvesynden sjøl.....
Det er høst. En hektisk Nordlandssommer er forbi. Ute stormer det, og regnet pisker mot vindusruta her jeg sitter og hører vindens enstonige klagesang. Har vært på mitt Mjelle i kveld, kjent på ruskeværet, og ropt som en lykkelig unge opp mot en blytung himmel. Jeg kjenner meg styrka både til sjel og kropp. En stressa ssoionom har avreagert. Når en arbedier med mennesker, trenger en tid til ettertanke. Det finner jeg der i Novika i Gildeskål, mitt eget Mjelle.
Finn dere et Mjelle, et sted der dere kan være for dere sjøl, vekk fra barn, ektefeller og hverdagens kjas og mas. Det er et djupt og inderlig behov hos oss alle, men vi tar oss altfor ofte ikke tid til det. Tenk å ligge i graset en sommerkveld og la tankene flyte fritt. Og se ut på det uendelige havet, så nært, men lkevel fjernt på samme tid, akkurat som drømmene våre. Lengsler skulle vi vedkjenne oss. Tør vi det i denne følelseskalde og effektivitetens tidalder? Vi trenger hverandre alle sammen. Treffes vi kan hende på Mjelle?
Tekst av:Arnstein Vada
Bilde:
Publisert første gang:10.09.09