Arne Evjenth
Kunstner – et din fisk!
Siden romantikken på 1800-tallet har myten eksistert om at en ”riktig” kunstner skal være et sært geni i en saus av følelser, en rusavhengig sosialklient og et deprimert barn uten selvkontroll. Journalister har gitt myten mangedobbelt trøkk ved å fokusere mest på slike ting i intervjuer og overskrifter. Mellom linjene sies det at uten heroin kan ingen kunstner stå på to bein, og aller minst være kreativ. Og at skillet mellom det private og det offentlige burde være utvisket. Stå fram med dine problemer! Du er et offer! Kall det gjerne feminisering eller sosionom-ifisering av media. Ari Behn fikk utfolde sine alkoholproblemer og depresjoner denne uka i gratismagasinet Massiv. På den måten fikk han brukt media og oss lesere som psykologer. Han veltet dritten sin over på oss andre. Slik er den ideelle verden, Paradis, i følge den uvitende journaliststanden. Og unge lettpåvirkelige kunstnerspirer kjøper dette fordi de selv mangler erfaring og stoler på det media hevder. Media blir erstatning for manglende eldre venner.
”Det er mulig at
Solstad og Michelet
brenner kirker”
Journalistene har definisjonsmakta i samfunnet fordi de kontrollerer verdiflyten mellom kunstnere og konsumenter (anmeldelser og antall kroner det selges for), og kunnskapsflyten mellom folket og forskere, politikere osv. Det påhviler dem derfor fire ting: et grunnleggende ansvar, et moralsk ansvar, et økonomisk ansvar og et kunstnerisk ansvar. Det forekommer oss desverre at de som ble journalister var de mest skravlesjuke på skolen, men som dessverre hadde dårligst allmennkunnskaper.
Til orientering for journalistene er virkeligheten slik: For å kunne lage god kunst er det siste du trenger å være en saus av følelser, ha null retningssans og en smukk navle. Tvert i mot skal du være i stand til kjølig å analysere kunstverket ditt for å se om det holder mål, må du kunne distansere deg fra deg selv og dine problemer, du må kunne analysere samfunnet, den rådende politikken, kunsthistorien og din egen rolle i verden. Har du ikke intellekt har du intet i kunsten å gjøre. Tomme tønner ramler mest. Mange av de store norske forfatterne som for eksempel Dag Solstad og Jon Michelet blander ikke det offentlige og det private. Det er mulig de drikker som svamper og brenner kirker, men det vedgår hverken meg eller deg. De vet at det er bøkene som har en offentlig rolle å spille, ikke forfatterens person.
”Har du ikke intellekt
har du intet
i kunsten å gjøre”
Det er riktig at man kan bli deppa av å se verden gå til helvete, og at det er lett å døyve den eksistensielle smerten med alkohol. Og det er riktig at i bakrus oppstår en skjørhet i sinnet som gjør at man lettere kan skrive om følelser. Mange kunstnere skaper bevisst dette kreative rommet. Og det har sine fordeler noen ganger - mens andre ganger blir det rett og slett for mye. Men det er intet absolutt krav at kunst skal handle om angst og annen faenskap. Et slikt standpunkt kan være tegn på romantiserende selvmedlidenhet. Personen kunne da hatt godt av hardt fysisk arbeid. Et kjernesunt liv med fisk, frukt og grønt – hurra! - gjør at hjernen fungerer optimalt.
Nå kommer finalen som dere kjære lesere har ventet på; vi er klare for å sitere Lenin i kor: ”Vi trenger ikke alkoholens rus. Vi trenger klarhet, klarhet og atter klarhet!”
Tekst av:Arne Evjenth
Bilde: Wikipedia
Publisert første gang:12.10.09