Kommentar
Knut Nærum taler til Raseri.nu sine lesere
Et oppriktig svar på en oppsiktsvekkende henvendelse.
Brev til en beninsk advokat
Oversettelse av opprinnelig engelskspråklig svar per e-post til Yves Dossou, JURIS International (Associations de Juristes d’Affaires), Bureau 01, B.P. 2694, Cotonou-Benin Republic:
HerrYves Dossou,
først av alt vil jeg takke Dem for at De har tatt på dem byrden å via e-post underrette meg om min slektning Lukás Nærums bortgang. Det kom som et hardt slag å miste ham i samme øyeblikk som jeg ble gjort oppmerksom på hans eksistens. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsen. Kanskje det kan beskrives som å få en kattunge til jul, for så umiddelbart å oppleve at en slektning i vanvare tråkker den ihjel. Følelsen av å miste en nyss motatt katt er riktignok antakelig noe sterkere, siden jeg faktisk en gang har ønsket meg en kattunge, men aldri en slektning i Benin. Samtidig er de flotteste gavene ofte de man ikke visste at man ønsket seg.
Saken blir desto mer tragisk ved at det ikke bare var Lúkas Nærum som omkom i den tragiske bilulykken på Sagbama-motorveien i 2003, men også hans kone og tre barn, som jeg heller aldri vil møte. Min eneste trøst er at ingen av dem trenger å leve videre tynget av sorgen over tapet av de andre. Dette er selvfølgelig å anse som en fattig trøst, og jeg håper de beninske trafikkmyndighetene nå innser at en utbedring av denne veistrekningen, som trolig ikke bare har kostet Nærum-familien, men også altfor mange andre trafikanter, livet, ikke lenger lar seg utsette.
Jeg er klar over at Benin i verdensmålestokk er et relativt fattig land, men uten liv vil man heller aldri få noen utvikling mot større velstand. I lys av dette er farlige veistrekninger direkte kontra-produktivt.
Jeg håper at Lúkas, som jeg allerede savner dypt, har bidratt til utvikling mot større velstand for det beninske folk, og jeg sørger med dem over tapet av den velstand som han kanskje ville ha kunnet bidra til, dersom hans livstråd ikke brått hadde blitt klippet over på grunn av et uanstendig lavt samferdselsbudsjett.
Siden De kjente ham, i kraft av å være hans advokat og personlige juridiske rådgiver, håper jeg at De etter hvert kan fortelle mer om hva slags mann han var, og hva slags forhold han hadde til Benin, ikke minst hvorledes han opprettet kontakten i første omgang. Ikke minst håper jeg at han har avstått fra handlinger som kunne ha brakt skam over Nærum-navnet. På den annen side, herr Dossou, fremstår De som en rettskaffen mann, og jeg tar for gitt at De ikke ville hatt noe form for samkvem, verken av privat eller profesjonell art, med en mann som ga sin familie anledning til å skjems.
De skriver, herr Dossou, at Lúkas – gjennom å skrive om ham føler jeg at jeg er kommet ham såpass nær at jeg kan omtale ham kun ved fornavn – var direktør for Benins største bomullsproduksjonsbedrift Société Nationale pour la Promotion Agricole (SONAPRA). Riktignok er bomull i følge nettutgaven av Store Norske Leksikon Benins største eksportvare, og direktørstillingen dermed av så stor betydning for landets inntekter at eierne trolig vil strekke seg langt for å få den best kvalifiserte person til å utøve den, men jeg undres likevel om direktørlønnen i seg selv var tilstrekkelig til å legge opp så mye som tolv og en halv million amerikanske dollar, eller, omregnet til Deres valuta, snaue 600 milliarder CFA-franc. Forhåpentlig klarte Lúkas seg med lite, og intet av arven skyldes korrupsjon eller annen lyssky virksomhet.
Jeg innser at De har hatt store utgifter forbundet med å spore opp medlemmer av Nærum-familien slik at de kan få sin rettmessige arv, og at dette arbeidet må ha blitt ytterligere forvansket, for det første av at den norske ambassaden i Cotonou ikke har besvart Deres henvendelser, og for det andre av at Norge ikke har noen ambassade i Benin.
Likevel vil jeg, med risiko for å gjøre Dem urett, siden De for alt jeg vet kan ha hatt mange millioner dollar i utlegg for å finne fram til Lúkas’ arvinger, påpeke at den deling av arven som De foreslår, hvor De og jeg hver mottar 50 %, kan virke noe urimelig i Deres favør. Riktignok skriver De at De er i besittelse av de juridiske dokumentene som banken krever for å utbetale pengene, men dette er etter min mening ikke nok til å honoreres med seks og en kvart million US dollar. På den annen side viser Deres krav at jeg kan stole på Dem, siden en profesjonell svindler neppe ville utvist en slik mangel på magemål.
I lys av den transatlantiske slavehandelen er det vel heller ikke aldeles urimelig at jeg, som hvit europeer, på denne måten bidrar til å betale ned noe av min verdensdels likevel ubetalelige gjeld til Afrika.
Det finnes en viss risiko for at min søster vil reagere negativt dersom hun blir gjort kjent med at jeg har arvet 12 og en halv million dollar etter en hittil ukjent slektning i Benin, og delt pengene likt med en advokat jeg strengt tatt ikke kjenner, all den stund hun trolig har like stor rett til denne arven som det jeg har.
Hvis De kan godtgjøre deres utgifter á $ 6500000 over en seksårsperiode, belagt med kvitteringer, vil jeg selvfølgelig ikke ha noen betenkning med å sørge for at De får disse dekket. I så fall vil jeg også avfinne meg med å måtte dele min halvdel av arven med min søster. Siden dette er et avgjørende punkt for min videre befatning med saken, venter jeg til det er avklart før jeg sender de personalia De ber om (fullt navn, adresse, alder, yrke, stilling, fasttelefon og mobiltelefonnummer). Jeg regner også med at De, for å kunne gi banken de rette instrukser, kommer til å trenge mine kontoopplysninger.
Hvis arveoppgjøret går i orden, håper jeg at De, som tjente Lúkas og nå tjener hans siste vilje, også vil kunne bistå meg fremover om jeg skulle få egne behov for juridisk rådgivning. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke fullt og helt stoler på norske advokater. Mange av dem tar i følge mediene på seg for mange saker, stiller uforberedt under rettslige forhandlinger og skriver regning med gaffel. Det er slike handlinger som gjør at det er vanskelig å stole på mennesker som kaller seg advokat.
Beste hilsener fra
Knut Nærum
Tekst av: Knut Nærum
Bilde: Red
Publisert første gang: 20.08.2010