Kommentar
"Terrorismens" vaghet
Ordene "terrorisme" og "terrorist" gir (forhåpentligvis) forskjellige assosiasjoner blant forskjellige mennesker.
Dessverre har det i løpet av de siste ti årene utviklet seg en slags klar assosiasjon blant "folk flest" at hver gang man snakker om "terrorisme" er det islamister som står bak – dette til tross for at Europols rapporter over de siste årene viser at et markant minumum av terroraksjoner i Europa begås av islamister.
I fjor var det ett, året før var det ingen. Resten av de 294 terroraksjonene i 2009 ble begått av forskjellige separatistgrupper, dyrevernere, nynazister, såkalte "ensomme ulver" (type Timothy McVeigh) etc.
Målet mitt med denne teksten er først og fremst å klargjøre hvilket vagt begrep "terrorisme" er, samt å stille noen kritiske spørsmål vedrørende det trasige faktum at alle muslimer skal måtte være apologetiske hver gang en selvmordsbomber eller lignende slår til. Jeg er selvsagt klar over at man i dag ikke kan ta del i debatten rundt islam og terrorisme uten å bli klassifisert som naiv "snillist" eller generaliserende rasist.
Denne uheldige tendensen fører dessverre til en negativ polarisering i debatten.
Til tross for at de lærde fortsatt strides om hva det politisk ladete begrepet "terrorisme" innebærer (det finnes visstnok over 100 forskjellige definisjoner av ordet), brukes det aktivt i dagens media, særlig i forbindelse med handlinger som blir utført av såkalte radikale islamister.
Det eneste jeg har å si om det for denne gang er at "terrorvirksomhet" som oftest dreier seg om en form for utpressing, gjerne med frykt som redskap, som stater, grupper eller enkeltindivider utfører i den hensikt å oppnåsine mål. Enkelte politikere mener til og med at sivil ulydighet, en form for aksjonisme som Mohandas Gandhi gjorde kjent, tilhører kategorien "terrorisme".
Da jeg arbeidet som sivilarbeider i perioden 2003–2004 deltok jeg selv i aksjoner som involverte ikke-voldelig sivil ulydighet. Seks år senere finner jeg altså ut at jeg er en tidligere terrorist! Denne oppdagelsen har virkelig gått tungt inn over meg og mine nærmeste, og jeg er usikker på om jeg noen gang vil klare å se meg selv i speilet igjen – med mindre jeg tar det følgende i betraktning: Det hender ofte at fortidens terrorister blir nåtidens helter.'
Ett av de beste eksemplene på dette er Sør-Afrikas tidligere president og innehaver av Nobels fredspris, Nelson Mandela, som under apartheidregimet ble stemplet som "terrorist". Plutselig befinner jeg meg i ganske fornemt selskap. Jeg er dessuten sikker på at motstandsbevegelsen i Norge under 2. verdenskrig ville blitt stemplet som "terrorister" av Rikskansleren, forutsatt at begrepet hadde vært like utbredt på den tiden somdet er nå.
Når alt dette tas i betraktning blir det tydelig at uttrykket "terrorist" har utviklet seg til å bli et
skjellsord som man bruker om sine fiender, eller eventuelt sine ideologiske motstandere. Selv har jeg aldri hørt om noen "terroristgrupper" som refererer til seg selv som terrorister. Grunnet
begrepets vage natur kan man nesten bruke det om hvem som helst.
På nettstedet Global Terrorism Database (GTD), som drives av universitetet i Maryland, har svært mange "terroristbevegelser" blitt registrert. Blant mange forskjellige bevegelser med røtter i alskens ideologier, religioner og hva det skulle være finner man gruppen "Gay Liberation Front" som oppsto etter de voldsomme Stonewall-opprørene (som var reaksjoner på et politiraid preget av homohat og grov diskriminering som fant sted i New York i 1969). Enkelte kilder vil ha det til at disse opprørene (eller terroraksjonene) var opphavet til alle rettighetsorganisasjoner for lesbiske og homofile. Uten litt "terror" er det altså en mulighet for at alle lesbiske og homofile i den såkalte "Vestlige" verden ville måtte leve i skjul. Siden det er så populært å stigmatisere folkegrupper og bevegelser for tiden så kan vi vel kalle sistnevnte gruppe for "terrorister" hele gjengen?
Dette bringer meg videre til mitt neste punkt: Stigmatiseringen av islam som en "terroristreligion"og "dødskult" (var ikke det sistnevnte et positivt ord en gang på tidlig 90-tall?), samt muslimer som "muhammedanerokkupanter", "terrorister", etc.
Hvorfor har det seg egentlig slik at alle muslimer alltid må unnskylde seg og ta avstand fra det hver gang vilkårlige "terrorhandlinger" utføres av vilkårlige islamister, som ikke deler annet med dem enn deres religions navn? Hvordan har det seg at "folk flest" forestiller seg islam som en monolittisk størrelse? Man trenger ikke engang et dypdykk ned i faglitteratur for å finne ut om alle trossamfunn, undergrupperinger og forskjellige ideologer som eksisterer, informasjonen er bare et internettsøk unna. Noen ideologer er konservative, noen moderate, andre radikale – det finnes et utall forskjellige retninger innen islam og det er kanskje ikke ukjent for de fleste at noen av disse er i konflikt med hverandre.
I Uganda finnes det en "terroristgruppe" som bærer navnet Lords’ Resistance Army (LRA).
Gruppens medlemmer anser seg selv for å være kristne og dens medlemmer har infisert seg selv med HIV og bedrevet massevoldtekter. Hvorfor må ikke Den norske kirke og alskens andre kristne denominasjoner unnskylde seg og ta avstand fra noe slikt? Det samme burde de også gjøre hva angår kristne abortmotstandere i USA som sprenger abortklinikker, pedofile prester og diverse kristne terroristgrupper som er registrert i GTD. Hva pedofile prester angår er det for øvrig et statistisk faktum at det er større sjanse for at en prest forgriper seg på barnet ditt enn at du blir "sprengt i lufta" av en muslim.
Jeg mener personlig at med mindre man kan få en klar og avgrenset definisjon av begrepet
"terrorisme" bør de fleste journalister, politikere og synsere tenke seg om to ganger før de brukerdet. Begrepets nevnte vaghet gjør at politikere som Siv Jensen kan slippe unna med løgnen om at "det er en kjensgjerning at alle terrorister er muslimer". Som tidligere nevnt er ikke "terrorist" mer enn et skjellsord som man bruker om sine fiender, og ettersom Norge er i krig, hvem er det egentlig som er våre fiender?
Tekst av:Religion Historiker Thomas Rognmo
Bilde: Red
Publisert første gang: 20.08.2010