Marit Bjærang
Neste år i Jerusalem?
Påska er over og som vanlig strømmer kristne til Jerusalem for å oppleve høytiden i og rundt de hellige stedene. De kommer fra Norge og resten av verden og kan fritt vandre Via Dolorosa, besøke Gravkirken i Gamlebyen og kanskje beskue den flotte utsikten over Den Hellige Stad fra Oljeberget før de går ned i byen igjen via Getsemane.
Like før påske var jeg i Ramallah i okkupert Palestina og der traff jeg blant andre Rev Fr Yacob Khoury som er prest i den gresk-ortodokse kirka i Ramallah. Hans bror, David Philip Khoury, var også der. Han er prest i den kristne landsbyen Taybah noen få mil unna. På prestens kontorpult lå bunker av søknader fra medlemmer av menigheten som ønsket å besøke Jerusalem i påska. Palestina er okkupert av Israel og det er israelske myndigheter som avgjør om og i tilfelle hvem som skal få adgang. De viktigste helligdommene for kristne ligger i Øst-Jerusalem, som FN i 1947 vedtok skulle være internasjonal sone. Under 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Palestina, inkludert Øst-Jerusalem. I dag er denne bydelen under et meget sterkt press der ulovlige israelske settlements sprer seg som kreft i de tradisjonelt palestinske områdene. Den opprinnelige befolkninga fordrives, hus rives og nye bygges, eller tilranes for så å huse settlere fra Israel. Dette er i strid med Genèvekonvensjonen som forbyr en okkupasjonsmakt å befolke okkupert land.
For de kristne i Palestina har okkupasjonen og de ulike ID-kortene de er tildelt av okkupanten den konsekvensen at de som ikke innehar såkalt Jerusalem-ID avskjæres fra å besøke kirker i sitt eget land.
Jeg snakket også med rektor ved den evangeliske skolen i Ramallah, Sister Najah. Familien hennes ble drevet på flukt i 1948 da staten Israel ble opprettet og hun presiserte at hun ikke er fra Ramallah, men fra en landsby nær kysten i nåværende Israel, der familien hennes har bodd i århundrer. De hundretusener som flyktet den gang har aldri fått vende tilbake til sine hjem, men de lever fremdeles i håpet.
Samia Salameh, bibliotekar på skolen, har opplevd stor uvitenheten blant kristne i Vesten med hensyn til sine trosfeller i Palestina. Hun har vært i Europa og når hun sier at hun er kristen palestiner spør mange om hun har konvertert fra islam.” De aner ikke at det bor og alltid har bodd kristne i Palestina! Hvor tror de egentlig at Jesus ble født?”, spør hun retorisk. ”Det var jo her! Det er jo vi som er de opprinnelig kristne!”
I spisesalen inntok barnehagebarna lunch og der traff jeg sveitsiske Rosemary. Hun har en over 30-årig tilknytning til skolen. Hun har vært frivillig og etter hvert ansatt ved skolen i perioder. Nå er hun pensjonist og igjen frivillig. Hun har undervist flere generasjoner palestinere i engelsk og musikk. Etter alle disse årene snakker hun flytende arabisk og hun sier at hun for alltid har tapt sitt hjerte til denne byen og dette landet. Hun er spesielt opprørt over kristne i Europa som helhjertet støtter staten Israel, mens de ser ut til å ha glemt sine trosfrender i Palestina. ”Hvem skal ta vare på kirkene på palestinsk område, om ikke de kristne som bor her? Har de kristne i Europa tenkt på det?” Som mange andre dro Rosemary første gang som ”Bibelturist” til Israel i 1972. Hun hadde knapt hørt om palestinere. Hun ble busset og guidet rundt til helligdommene, men: ”Jeg fikk ganske fort en ubehagelig følelse. Det var noe som ikke stemte. Det var noe de ikke viste oss”. Hun begynte å undersøke nærmere og det ble starten på den nære kontakten hun etter hvert fikk med Palestina.
Det blir stadig færre kristne i Palestina. Hvorfor? Er det slik noen i Norge hevder, at de fryses ut av muslimene? Nei, nei, er det unisone svaret. Vi har bodd side om side i hundrevis av år! Maha, som jobber på skolebussen sier at ”de fleste vennene mine er muslimer” – det er uproblematisk.
Hvorfor synker så andelen? De kristne får ikke så mange barn som muslimene, smiler Rev David Khoury. Svært mange, uansett tro, reiser fra Palestina og de uholdbare livsvilkårene der, men blant de kristne er det vanligst at hele familien drar. Muslimske menn drar oftere alene utenlands for å arbeide, mens familiene venter hjemme. Andre mener at den kristne delen av befolkninga tradisjonelt har vært bedre utdannet enn muslimene og derfor hatt flere muligheter i utlandet. Resultatet er at Palestina blir mer og mer dominert av islam, og Samia tror at en del emigrerer også på grunn av disse samfunnsmessige endringene.
Alle de kristne jeg snakket med presiserer: Problemet vårt er okkupasjonen, ikke muslimene!
Og mens de fleste kristne palestinerne fikk avslag på sine søknader om å besøke Jerusalem, denne påska som tidligere, busser norske og utallige andre lands kristne uhindret rundt i Israel og Palestina. De sluses over sjekkpunkt som en palestiner bare kan drømme om å få passere og kan uten problemer besøke for eksempel Dødehavet og Jeriko (i okkupert Palestina). Foruroligende mange av dem har et ukritisk syn på den aggressive okkupasjonsmakten Israel og sauser det sammen med religionen jødedom, mens uvitenheten om trosfellene i Palestina er stor.
For en norsk agnostiker virker dette absurd.
For en kristen palestiner må det være svært sårt.
Tekst av:Marit Bjærang
Bilde: M.B
Publisert første gang: