Eirik Junge Eliassen
Traumehåndbok for Tromsø Politikammer
Forhistorie: Et narkosykt menneske i boligghettoen "Ørretholmen" utenfor Tromsø er bevæpnet med øks, og truer andre beboere. Politiet oppfatter faren i situasjonen, og sender ut 8 mann for å pågripe vedkommende. Situasjonen tilspisser seg da den syke løfter øksa til hugg mot en av sine venner. Politiet skyter han da i låret, og avvverger trolig en svært alvorlig situasjon. Mennesket som ble truet med øksa, og var sikker på at sin siste time var kommet, pågripes og kastes på glattcelle. Der sitter han i to timer, alene, før noen oppdager at han muligens trenger noen å snakke med.
Da jeg er noe usikker på Politihøgskolens pensum i håndtering av mennesker i krise, tillater jeg meg å lage en veiviser:
Et overhengende prinsipp når vi jobber med traumeutsatte er at vi handler raskt. Underforstått at vi handler på en måte som er i samsvar med det vi vet om folk i krises umiddelbare behov.
Med andre ord; vi må tenke før vi handler. Er man foreksempel så kjapp at man finner det betimelig å kaste folk på glattcelle umiddelbart etter et traume, står vi i fare for å gjøre vondt verre for den som nettopp har opplevd sitt livs verste timer. Da hjelper det dessverre ikke hvor mye vi mediebeklager behandlingen av den traumeutsatte i etterpåklokskapens lys. Da har vi med vår makt i hånd utsatt et medmenneske vi er satt til å tjene for et overgrep.
Først.
Det første vi må lære når vi jobber med kriser, er at krisen er forskjellig fra menneske til menneske. Dette skyldes ikke ytre faktorer, men psykologiske faktorer – altså hvordan vi som enkeltmennesker er utstyrt for å takle kriser fra naturens side. Altså er det slik at det ikke er forskjell på folk. Å være utsatt for et traume kan være like ille for en ”kjenning” av politiet som for en du aldri har møtt før. Ting som adresse, årslønn, klesstil, hygiene, sykdommer, legning, religion eller generell oppførsel virker ikke inn på hvordan den utsatte opplever den traumatiserende situasjonen. Eksempelvis er det slik at det kan føles like ille og nesten bli drept på Ørretholmen som på Elverhøy. Altså er det slik at hvis det oppstår en forskansing eller gissellignende situasjon, og vi løser dramaet. Er det ikke slik at vi har tid til å feire at skuddet traff der det skulle operativt, men vi må raskt ivareta de menneskelige behov på åstedet.
Lurt å vite om traumer.
Vår umiddelbare hjelp til den utsatte kan vi kalle emosjonell støtte. Traumeutsatte trenger ofte å få fortelle om opplevelsen og tankene sine for å få aksept eller forståelse for hva som har skjedd. Når traumatiske hendelser oppstår kommer man i ubalanse, på den måten at våre tidligere erfaringer og innlærte reaksjonsmønster ikke er tilstrekkelige for å beherske situasjonen. Slik kommer den utsatte i det vi kaller for psykisk krisetilstand. Et traume frembringer ofte etterreaksjoner, og avspeiler at vårt mentale system trenger tid til å bearbeide det inntrufne. Sårbarhet, angst og frykt avspeiler den utrygghet som er kommet inn i tilværelsen. Mange gjenopplever det som har skjedd i form av påtrengende minner, vanligvis knyttet til syn, hørsel og lukteinntrykk. Ofte fortelles det om at den utsatte ”ser” det som skjedde i en slags ”film” som spiller på repeat – om og om igjen inne i hukommelsen. Ensomhet forsterker den filmen, og eskalerer frykten og faren for seinskader. Fordi minnene vekker frykt med påfølgende kroppslig aktivering kan mange ha problemer med innsovning eller generell nattesøvn. Konsentrasjonsvansker er også normalt. Skyld og selvbebreidelse er også vanlig – både reelle og uten grunn. Å få lufte disse tankene med noen som lytter og kan realitetsorientere vedkommende kan også minske selvbebreidelsen, og traumefasen vil trolig avta noe fortere. Kroppen er stadig i spenning for at noe nytt skal skje og gi kroppslige reaksjoner som muskelspenninger og - verk, svimmelhet, angst og hodepine.
Samtalen.
Et menneske som er i denne situasjonen er det lite hensiktsmessig å si ”Jeg vet hvordan du har det” om du ikke skulle ha full dekning for dette. Spør heller ”Hvordan har du det?” eller ”Hva trenger du?” . Vær ikke overrasket om du opplever uniformen som et hinder i samtalen, så det kan være formålstjenlig å trekke i sivil. Spør alltid den utsatte om han eller hun vil snakke, og om du veies og finnes for lett - hvem vil den utsatte snakke med. Forlat aldri den utsatte alene. Aldri. Se den utsatte i øynene. Vær tilstede i situasjonen. De fleste av dine kolleger vil skjønne hva du holder på med, og vil ivareta andre operative oppgaver.
Hensikten.
Hensikten med all emosjonell støtte bør være å a) redusere belastninger, b) bearbeide inntrykk, c) danne grunnlag for veien videre, og d) vurdere behov for behandling.
a)For å redusere belastninger er det viktig med informasjon til den utsatte. Hva skjer i dette øyeblikk? Hvor er overgriperen? Du skal skape trygghet og fortelle hvem du er og hvorfor du setter deg ned. Om mulig på et åsted skjærme den utsatte for uheldige inntrykk, opplevelser og media. Og hjelp til å redusere krav i hverdagen, slik at den utsatte kan være avslappet. Kaffe eller drikke (jo da, gjerne en øl) i en slik situasjon er beroligende.
b)Skal du være behjelpelig med å bearbeide inntrykk er din empatiske innlevelse, din åpenhet og forståelse for den utsattes redsel og det som har skjedd elementær. Det kan også være på sin plass å ha noen kunnskaper om hvordan redsel og traumer påvirker mennesket, slik at du kan formidle dette forsiktig til den utsatte. At det er normalt å være redd for eksempel, og normalisere reaksjoner.
c) Skal du bidra til å danne grunnlag for veien videre må du la den utsatte snakke. Snakke lenge. Ikke avbryte. Gi den utsatte tid og mulighet til refleksjoner og egne verdivurderinger, samt å gi den utsatte støtte til å stå i smerten.
d)For å kunne vurdere hvilken type akutt behandling den utsatte trenger kan det være lurt å rådføre seg med vedkommendes fastlege, om ikke annet krisepersonell er kommet til stedet. Ikke vent. Ring fastlegen på høytalende telefon. Er ikke han eller hun å treffe, ring legevakta. Leger er intuitivt profesjonelle og forståelsesfulle i kriser og kjenner den utsatte fra før. Ingen har det for travelt til å ha til en traumeutsatt. Dette kan skape umiddelbare kommunikasjonslinjer, slik at mottaket av den utsatte i senere fase vil ha et større forståelsesgrunnlag. Den utsattes umiddelbare reaksjonsmønster er mange og forskjellige. Sterke symptomer (ut over normale) som aggresjon, selvmordstanker, lammende angst, utagering, skyld eller merkelig nok også psykosomatiske smerter er en klar indikasjon på et akutt behandlingsbehov.
Jobben er gjort. Har du da gjort alt dette har du gjort en god jobb. Følger du sånn noenlunde den overstående veiviseren har den utsatte vært i trygge hender, til tross for at du føler deg maktesløs eller lite kompetent. Du trenger ikke være utdannet i menneskesinnet for å være til hjelp. Tenk selv på kriser i eget liv, en god venn kan ofte være forløsende for din problematikk.
Deretter: La andre utenforstående profesjonelle så ivareta den utsatte. Følg den utsatte helt frem, bli en stund. Det kan være godt å få fortelle om hendelsen til personer som har en større avstand enn deg, men la dialogen være avslappet og naturlig. Hjelp gjerne den utsatte å huske detaljer. I neste ledd vil det være naturlig å ha en avstand for å stille de riktige vanskelige spørsmålene til den utsatte. Og starte prosessen med og bli et ”helt” menneske igjen.
Lykke til!
Tekst av:Eirik Junge Eliassen
Bilde: EJE
Publisert første gang: