Melodi Grand Prix Festival- Skribent: NXP -kultur
Playback, Pupper og Publiners
En betraktning mer enn en omtale av de siste dagers hysteri rundt begrepet Melodi Grand Prix delfinale. Etter å ha overvært selve crescendoet av en konsert i Nordlandshallen lørdag kveld er spørsmålene mange og svarene få. Brutalt oppsummert er nok den røde tråden følgende; hvorfor?
Hvorfor skal det være delfinaler? Hvorfor i Bodø? Hvordan finansieres dette? Hvem er alle disse som betaler i snitt ca 350 kr billetten for å komme inn? Osv osv. Som sagt er forundringen stor og med en fasinasjon, som camp fanatiker Kjetil Rolnes i Penthouse Playboys/Dagbladet vil kalle sunn og helt normalt, som sniker seg inn i mitt sinn. Hva er det en skarve utskremt journalist fra Raseri så til de grader ikke har forstått? Som Elvis ville ha proklamert, 3000 MGP fans kan ikke ta feil. Ja vel, men har jeg feil når jeg stiller spørsmålstegn ved denne overdosen i glitter og glamour? Ærlig talt, man kan jo få diabetes 2 av mindre enn dette.
Det er muligens ingen motsetning mellom hat og kjærlighet og er det det som er løsningen på gåten MGP? Er det virkelig så enkelt og så komplisert? Vel for å finne ut svaret på dette og andre spørsmål om MGP lot jeg meg drive med strømmen med min MP3 spiller klar som en audio-insulin sprøyte fullstappet av politisk riktig pønk-, protest- og samtidsmusikk. Sånn srqkw4gpfr0ot0reo00er+9t+5 t043prw4bare i tilfelle MGP feberen skulle overstige 40 i mitt ikke alt for spenstige sinn.
Før vi kommer til lørdagens utløsning, må det nevnes at media, så vel riksdekkende som lokalt, inkl Raseri, har omtalt sirkuset opp og i mente. I tillegg har AN latt satt sitt navn bli brukt på en lokal junior MGP konkurranse hvor barn helt ned i 10 års alderen har konkurrert om å få lov til å opptre i Nordlandshallen i forkant av de voksnes ekstravaganse. Når slikt skjer må det være lov å spørre, er det riktig å eksponere små barn for ett konkurransejag de alltids vil få nok av? Hva skjer med alle de håpefulle hjertene på 10 år som ikke kom seg videre? Talenter som kunne ha gledet sitt eget sinn, sin familie og venner og muligens noen flere hvis de hadde blitt spart for en spekulativ og urettferdig konkurranse som ikke har noe i musikkens verden å gjøre. Hva voksne utsetter seg for blir annerledes fordi man må forvente at de takler seier og nederlag på en mer rasjonell måte enn kommende tenåringer. Poenget er at vi gjør kulturen en bjørnetjeneste ved å skalte og valte med barn som ikke har kommet i stemmeskiftet engang. Mange utmerkete talenter finner nå andre utløp for sin kreativitet enten det blir fotball eller truckførerbevis. Ikke noe galt i det men kulturen blir stående igjen som en taper med AN som hovedsponsor.
Så til selve rosinen i pølsen, lørdagens delfinale. Musikken har vel de fleste hørt nå og kan gjøre seg opp en mening på egen hånd. Like fullt må det nevnes at enkelte av bidragene kunne med hell ha gjort det like bra i 1969 som i 2009. Andre som Publiners og Janni Santillan har absolutt fortjent en bedre framtid enn å måtte dra til Ålesund for å gå igjennom b-finalen. Brutalt oppsummert kan man si at musikken var playback, pupper og Publiners. Jeg ville ha følt meg snytt hvis jeg hadde blitt servert musikk på boks etter å ha betalt flere hundre kroner. Muligens er de fleste der bare for å se på pupper og glitter eller for å heie på de lokale heltene Publiners. Jeg vet sannelig ikke, men folk så da stort sett fornøyd ut. Dette til tross for at en smørsanger med tidlig 80-talls tysk maskindisco slår Publiners som skilte seg ut i positiv retning. Det mest positive var uansett at Wenche Myhre ikke gikk videre til tross for NRKs iherdige forsøk på å selge henne med en nesegrus hyllest. Musikken kom nå uansett i bakgrunnen når dype utrigninger og innstuderte dansetrinn var tilbakelagt. Som Per Sundnes sa, ”…får se Tone Damli Aaberge i finalen”. Trodde dette var en melodifestival og ikke en halvpornografisk pinupaften hvor utseende var det store poenget. Sånn i etterkant lurer jeg fælt på hva poenget egentlig var, ja sånn utenom at dette er lett underholdning for ett TV tittende publikum.
300 hadde betalt et snitt på ca 350,- kr for å overvære seansen, noe som blir godt over en million kroner i billett inntekter. Beløp som får de fleste enkeltstående kulturarrangementer i Bodø til å virke puslete og uviktig, hvis man legger penger til grunn for hva som er viktig kultur. En slik tolkning av kultur er det man først og fremst finner i Frp. Men også andre borgerlige partier er jo inne på tanken på å måle kultur ut fra inntektspotensialet. Tallet på en million sier ikke noe om utgiftsnivået. Hvis utgiftene med å arrangere er større enn inntektene er faktisk lokalrock på Gimle med 30 tilhører bedre butikk enn en MGP delfinale. Så mye kan tall lyve. Tallene sier definitivt heller ikke noe om hva som er kulturelt viktigst av lokalrocken og MGP. Så hvor mye har Bodø kommune betalt for dette showet og hva får borgere av Bodø igjen for disse pengene? Reklame for byen var så definitivt ikke tilstedeværende, når man ser på TV produksjonen og oppslag i rikspressen i sammenheng med denne delfinalen.
Konklusjon? Kultur er og blir viktig for alle i samfunnet og alle må få lov til å dyrke sin kultur enten den er besatt av paljetter og utført av avdankete idolstjerner eller av nedslitte hippier eller nyfrelste pønkere som framfører sine akk så politisk riktige nidviser om krig og elendighet. Sånn sett er MGP også kultur enten man liker det eller ei.
Tekst av:NXP
Bilde: Tor Erlend Nordhuus
Publisert første gang: 02.02.2009